40 Ein mann som var spedalsk, kom til han, fall på kne og bad: «Dersom du vil, kan du gjera meg rein.» 41 Jesus fekk inderleg medkjensle med han, rette ut handa og rørte ved han. «Eg vil», sa han. «Bli rein!» 42 Med det same var sjukdomen borte, og mannen vart rein. 43 Jesus tala strengt til han og sende han straks bort. 44 «Sjå til at du ikkje seier eit ord til nokon om dette», sa han. «Men gå og vis deg for presten og ber fram dei offer for reinsinga di som Moses har gjeve påbod om. Det skal vera eit vitnemål for dei.» 45 Men mannen gjekk av stad og gav seg til å fortelja om det som hadde hendt; han gjorde det kjent vidt og breitt. Difor kunne ikkje Jesus visa seg i nokon by lenger. Han heldt seg utanfor byane, på aude stader. Men folk kom til han frå alle kantar.
Mark 1,40-45
--------------------
Huden vår, det er kroppens største organ. Et voksent menneskes hudoverflate er over halvannen kvadratmeter og veier hele 3 kg. Og hele denne sammenholdende overflaten som vi kaller for hud, den er full av nerveceller og utgjør en uvurderlig del av vårt sanseapparat – den oppfatter blant annet berøringen, den positive berøring som vi alle trenger. Det barn som i positiv og bokstavelig forstand ikke blir berørt, vil bære med seg skader som ikke er synlig på overflaten, men som roper ut sin smerte fra sjelens dyp. Så avgjørende er berøring for et menneske at vi til og med har gitt ordet en overført betydning. Vi blir berørt av filmer vi ser, og musikk vi lytter til. Vi blir berørt av andre menneskers omsorg eller skjebne. Og i dag så handler dagens bibeltekster om berøring, både i bokstavelig og overført betydning. De handler om å våge å berøre og å våge å la seg bli berørt.
Vi hører i dag fortellingen om Jesus som helbreder den spedalske mannen. En mann som på grunn av sin sykdom var nærmest eksistensielt død. De spedalske ble sendt ut av samfunnet, de ble sosialt utestengt, ble omgått og fryktet av alle og enhver. Den huden de bar med synlige sår, den isolerte dem både fysisk, sosialt og religiøst.
Vi får i dag, som forrige søndag hvor vi hørte om Jesus som vekket opp den 12-årige jenta fra døden, høre en helbredelsesfortelling. Men i dag, som forrige søndag, så er det ikke først og fremst mirakelet og den fysiske helbredelsen som er hovedfokuset i teksten. Hvis vi går i sømmene på dagens tekst, så kan vi se at selve helbredelsen blir kun behandlet med en delsetning om at sjukdommen ble borte og at mannen ble ren. Nei, denne fortellingen handler først og fremst om berøring. Jesus blir berørt: Jesus fikk inderlig medfølelse med denne mannen. Jesus rekker ut hånden og rører ved den spedalske – mannen som har blitt omgått og ikke fått erfare menneskelig berøring i store deler av sitt liv. Og Jesus gir mannen beskjed om å gå til prestene, for på den måten så kunne han få tilbake den sosiale status som gjorde at han kunne bli en del av samfunnet igjen. Det handler om berøring – villighet til å la seg bli berørt og villighet til å berøre.
Da Svartedauden herjet Norge midt på 1300-tallet, så døde bortimot to tredjedeler av befolkningen av den smittsomme pesten. På den tiden var det om lag 300 prester i Norge. Men når Svartedaudens herjinger var over så var det bare 40 igjen, nesten 90% døde. Hvorfor? Jo, prestene vandret fra gård til gård og salvet de syke, døende og allerede døde og gav dem den siste olje – de gav dem hudens sakrament. Prestene lot seg berøre av den nød som var i landet, og kom derfor med berøring – med den omkostningen av å selv bli smittet.
I disse dager foregår det en rettsak mot en mann ved navn Arne Viste. Han har de siste fem årene drevet et bemanningsbyrå i Rogaland, som med overlegg og transparent har formidlet arbeid til om lag 70 ureturnerbare asylsøkere. Asylsøkere som har fått avslag på sin asylsøknad, men som av ulike årsaker ikke kan returnere til hjemlandet sitt. Mennesker som befinner seg i en slags limbo, hvor de ikke kan dra tilbake til hjemlandet sitt – men som allikevel ikke får lov til å arbeide eller gjøre noe i det landet de er i. Arne Viste ønsker med denne sivile ulydigheten å sette fokus på hvordan deler av det norske lovverk går imot både norsk grunnlov og menneskerettighetene. På grunn av dette risikerer Arne Viste både tid i fengsel og millionbot. Arne Viste lot seg berøre, og valgte derfor å berøre de som mange andre ikke vil røre. For som komiker og forfatter Knut Nærum har uttalt i sammenheng med denne saken: «Når mennesker ikke får lov til å bli, men heller ikke har mulighet til å dra, slutter de ikke dermed å være mennesker»
Dagens fortelling handler om å tørre la seg berøre og ta imot andres sårbarhet slik Jesus gjør. Men også å tørre å tro at din sårbarhet blir tatt imot, både av Gud og andre mennesker, slik den spedalske gjør ved å legge seg fremfor Jesus, som er Gud og menneske, i håp om hjelp.
Pioneren innen den sekulære eksistensialismen, Jean Paul Sartre, oppsummerte sin erfaring med å leve i setningen: «Helvete er de andre!» Med det så mente han å si at det å leve i relasjon til andre er noe av det vanskeligste vi står overfor. Vi mennesker i dag er redde for å gjøre krav på andre. Vi tør liksom ikke stole på at vi blir tatt imot lenger. Av partner, av foreldre, av sjefen på jobben, av kolleger, venner, av Gud. Vi er redde for å være til bry, være brysomme, bry andre. Helst så burde vi fikset ting selv, gjerne kjøpt oss fri. Idealet i dag er det selvstøttende og sterke mennesket. Samfunnet vårt preges av å søke det perfekte, det vellykkede, det vakre, det ytre. Men vi står i fare for å miste evnen til å erkjenne hvem vi er – nemlig homo vulnerabilis, det sårbare mennesket.
Det som utgjør vår felles menneskelighet, vårt felles utgangspunkt, vår eksistensielle erfaring og til slutt vårt endelikt, det er at vi er sårbare.
Vi møter altså to idealer i en og samme fortelling i dag. Jesus som lar seg berøre av en annens sårbarhet og ønske om hjelp, og som derfor velger å hjelpe. Og den spedalske - han som velger å legge seg frem, sårbar – i både fysisk og sosial forstand, med ønske om hjelp.
Vi er alle homo vulnerabilis, sårbare mennesker. Når vi tørr å innse dette, så kan vi begynne å la oss bli berørt til å berøre de som «ingen» vil røre. Og vi kan selv begynne å legge vår egen sårbarhet frem – med håp og tro om at både Gud og mennesker er villige til å berøre oss.
Ære vere Faderen, Sonen og Den heilage ande som var, er og vera skal ein sann Gud frå æve og til æve.