I dag deler jeg ikke noe tekstutdrag. I dag foreslår jeg at vi heller blir værende litt i det mellomrommet som evangeliet rommer. Mellom død og oppstandelse. Mellom mørke og lys. Mellom fortvilelse og håp. Det står ikke noe i Johannesevangeliet om hva som skjedde denne dagen i historien. Det står ikke noe om tiden mellom gravleggelsen og oppstandelsen. Det står ikke beskrevet noe om fortvilelsen, redselen, kanskje mismotet, skuffelsen. Vi kan bare tenke oss det. Og huske fra eget liv hvor vanskelig det iblant er å tro på livskreftene når mørkekreftene synes som sterkest.
Det er siste dag i den stille uken. Den stille uken, som rommer så mye mer enn stillhet. Som nettopp rommer både livets paradokser, kontraster og mangfold. Mørkekreftene og livskreftene i en slags kamp. Vi vet heldigvis hvordan det gikk. Hva påskedagen vil bringe. Kanskje kan det gjøre det en anelse lettere å møte langfredagers mørke i egne liv.
Ett år jeg var i ekstra stille fordypning i den stille uken, "sprang" en sonettkrans ut av fordypningen. En sonettkrans er 15 sonetter bundet sammen i en krans, der sistelinjen i den ene er lik førstelinjen i den andre, og der den femtende sonetten utgjøres av førstelinjene i de fjorten øvrige. Om noen har lyst til å bruke denne stille dagen til å lese sonetter - værsågod!
"Den stille uken - et esels perspektiv"