Vi har et begrep vi kaller «den usynlige kirke». Det er den kirken som bærer alle de som skulle ønske de var mer religøse, de som tror men ikke vet helt på hva, de som ikke vil vises i forsamlinger, de som bare har en lengsel etter en nådig Gud, og mange mange grunner til at de ikke er aktive kirkegjengere, eller aktive i sitt religiøse liv.
For tiden har vi en menighet som bare er usynlig. Vi kan ikke møtes.
Jeg har alltid tenkt, og har i min jobb som prest opplevd at «den usynlige kirka» er større enn den vi ser i kirkebenkene på gudstjenesten. Nå er den blitt litt større. Vi sitter hjemme, og for mange er timene i ensomhet en påkjenning. Alternativet er telefon og nett.
Krisa er nesten usynlig for oss, de fleste kjenner kanskje noen få som er blitt syke, men det kan være andre årsaker til det. Men så har noen sett bildene fra Bergamo i Italia, og innsett alvoret. Kolonner med militære lastebiler som kjører kiste etter kiste bort fra sykehus. De snakker om at en hel generasjon eldre mennesker dør i løpet av få uker.
Dette gjør at vi føler på at det er alvor rett rundt svingen for vår del av verden også.
For ikke å snakke om den del av verden der de ikke har mulighet til en systematisk organisering av et samfunn slik vi tross alt har, med tanke på å nå alle deler av befolkninga, de fattige og sårbare også. Hva vil skje i et land der folk lever fra hånd til munn, der forsikring er for kostbar eller ikke-eksisterende, der dagens innsats er det de lever av på kvelden?
Livet setter oss på prøve nå.
Kirka snakker ikke om at dette er noe Gud ønsker. Vi snakker ikke om at det er noen form for straff, sendt fra en vred Gud. Det er ikke en Egyptisk landeplage vi ønsker å formidle. Kirka og mennesker i den, har i historien forsøkt å trekke fordeler av slike hendelser, med å skremme folk inn i kirka, til å betale penger, finne hekser og trollmenn som står bak. Vi gjør ikke det lengre. Vi vil appellere til kjærlighet, fornuft og til omtanke og humor i lys av at Gud er kjærlighetens Gud.
All kjærlighet kommer fra Gud, og kjærligheten er ikke bare et ord, det er noe man gjør. Det har med konkret omsorg for andre å gjøre. Kjærligheten er et verb. Troen er også det, det handler om en aktiv tillit til at vi er tatt vare på og ta vare på, at vi må legge til rette for at lidelsene blir færrest mulig. Vi har tillit til vitenskapen nå, vi følger den til punkt og prikke når den anbefaler sprit, håndvask og karantener. En tillit vi ikke ser i møte med klimaforskningen.
Paulus skriver i romerbrevet: «For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord.
La oss da i all vår usynlighet som kirke, sukke sammen og håpe og tro at vi ikke er overlatt til oss selv i disse tider, men er en del av den store usynlige kirke av mennesker som vil det beste for hverandre. ….for størst blant dem er kjærligheten.
Et håpstegn var avbildet på nettet:
Bilde av en blå himmel for første gang på lange tider over en kinesisk storby, som til vanlig var innhylla av smog og røyk.
Kanskje sier det noe om at vi mennesker og vårt kjære hjem jorda trenger denne pustepausen?
Fare + nye muligheter.
Reiulf Pedersen
Vikarierende sokneprest.