Preken fjerde søndag i påsketiden, ved Margunn Sandal
Vår første kjærlighet
30 Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. 31 Da han var gått, sa Jesus: «Nå ble Menneskesønnen herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham. 32 Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart. 33 Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere. Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå til dere også: Dit jeg går, kan dere ikke komme. 34 Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. 35 Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»
------------------
Jeg har en venn som hevder at kjærlighet, det er virkeligheten slik den er. Hvert enkelt menneske elsker, på den måten at vi alle er bundet til andre. Vi har fra fødselen av med oss en lengsel etter å høre til flokken, - være med i et fellesskap der vi bli sett og akseptert. Og tilsvarende lever alle med en frykt for å bli avvist og utstøtt eller forlatt. Men kjærligheten, den kom først, og den gjennomsyrer alt, sier han, og det tror jeg også.
Men virkeligheten slik vi umiddelbart erfarer den, og forstår den, kan være full av det vi ikke vil kalle kjærlighet. Gjennom livet opplever mennesker å bli oversett, sviktet eller forlatt, mislikt eller hatet, ja, utstøtt, til og med. - Noen mer enn andre. Men det er en allmenn erfaring, vil jeg påstå, å kjenne seg sviktet en gang iblant.
Vi kommer også selv til å svikte, gjør andre vondt. Ingen av oss er perfekte. Ingen er uten skyld.
Slikt blir det konflikter av. Så hvordan kan kjærligheten være virkeligheten slik den er, når det vi ofte erfarer er en realitet full av stridigheter? Min venn sier; Konflikter eller ei, i bunnen av alt ligger kjærligheten, den som binder oss til hverandre med uløselige bånd.
Jeg opplever det noen ganger i sorgsamtaler. De etterlattes fortelling kan handle om vonde opplevelser fra livet med den avdøde, men under fortellingen hører jeg kjærlighetens stemme.
I dagens tekst snakker Jesus om at vi som er hans etterfølgere, skal elske hverandre slik han har elsket oss. Han kaller det et nytt bud. Hvordan kan det være nytt, dersom det er sant at kjærligheten gjennomsyrer alt? De fleste religioner legger vekt på at man skal elske sin neste, også de fremmede som ikke umiddelbart hører til flokken, så det er ikke spesielt kristent å elske.
Det nye må være gudskjærlighetens væremåte, slik Jesus viste oss den: «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre». Det er en kjærlighet som er like høy og dyp og grenseoverskridende som den virkeligheten vi lever i. Den holder oss sammen og den holder ikke opp med å gjøre det. Den svikter ikke, den støter ikke ut, tar ikke hevn, tar ikke slutt. Den viser seg i vilje til å stå i det som gjør vondt, til å gå i døden.
Ingen av oss kan elske slik, heller ikke de første disiplene. Vi har med oss for mange mønstre, måter å reagere på som vi har fått innprogrammert gjennom livet. Vi kan kalle det arvesynd.
Den manglende evnen til å elske slik Jesus gjorde, skinner igjennom allerede i den andre leseteksten for dagen i dag. Den er fra Johannes åpenbaring. Forfatteren skryter av menigheten i Efesos for sin utholdenhet, og det er vel og bra, men plutselig kan vi lese: «… du skal ha ros for at du hater nikolaittenes gjerninger, slik jeg selv gjør». – Du skal ha ros for at du hater… Vi kan ane en konflikt i menigheten.
Slik har det vært fra første stund blant oss Jesu etterfølgere, konflikt på konflikt, fordømmelser, ekskludering, kamp om makt. Men det er langt fra hele sannheten om de kristne fellesskapene, for den kristne historien er også full av fortellinger om mennesker som har valgt å stå i kjærligheten i stedet for å gi seg over til hat, anklager, og andre angrep som bare fører vondt med seg.
Jesu ord og gjerninger henter oss hele tiden tilbake til dette grunnlaget i tilværelsen, den kjærligheten vi lever og rører oss og er til i. Det er en kjærlighet som seirer over alle ødeleggende krefter, også døden.
I Frogner kirke har vi et glassmaleri som viser den seirende, slik han fremstilles i Johannes åpenbaring: «Da så jeg sju lysestaker av gull, og midt mellom lysestakene en som var lik en menneskesønn, kledd i en fotsid kjortel og med et belte av gull om brystet. Hodet og håret hans var hvitt som hvit ull eller som snø, øynene var som flammende ild, føttene som bronse glødet i en ovn, og røsten var som bruset av veldige vannmasser. I høyre hånd holdt han sju stjerner, og fra munnen gikk det ut et skarpt, tveegget sverd. Ansiktet var som solen når den skinner i all sin kraft.
Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet».
Dette glassmaleriet kan minne oss om at budet om å elske, det er et bud som holder oss fast, - ikke bare i fellesskapet med hverandre, men i fellesskapet med den seirende Jesus Kristus. Han har fått kraft til å skjære gjennom alt som har floket seg til å våre liv. Han henter oss inn igjen til den første kjærligheten, den som Gud har lagt ned i alle mennesker og som binder oss sammen.
Fra Johannesvinduet i Frogner kirke, Per Vigeland: Visjonen av Kristus mellom lysestakene, med det tveeggede sverdet og de syv nøklene. Foto: Rut Ugland