Mengden
Men yppersteprestene og de eldste overtalte folket tilå. Be om a fa Barabbas fri, og Jesus avlivet. Landshøvdingen tok nå til orde og sa til dem: Hvem av de to vil dere jeg skal gi dere fri? De ropte da alle som en: Bort med denne, men gi oss Barabbas fri! Pilatus talte da atter til dem, fordi ban gjerne ville gi Jesus fri, og sa: Hva vil dere da jeg skal gjøre med ham som dere kaller jødenes konge? Men de ropte igjen og sa: Korsfest, korsfest ham! Da sa ban for tredje gang til dem: Hva ondt har da denne mann gjort? Jeg har ikke funnet noen dødsskyld bos ham; derfor vil jeg refse ham og gi ham fri. Men de trengte på med stort skrik og krevde at ban skulle korsfestes; og deres skrik fikk overhånd. Da Pilatus så at ban intet utrettet, men at det bare ble større oppstyr, tok ban vann og vasket sine bender for folkets øyne og sa: Jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod; se dere dertil! Og alt folket svarte og sa: Hans blod komme over oss og våre barn!
«Alt folket» - det er Jesu motpart. Mengden er det instrument fienden spiller på. Yppersteprestene og de skriftlærde vet hva de gjør. Et folk i opphisselse er noe landshøvdingen frykter. Dersom han ikke makter å skape ro, da er det selve sin embedsplikt han svikter. Derfor har folkets ledere et meget effektivt pressmiddel. Takket være mengden oppnår de det de vil. Med sine egne argumenter vinner de ikke frem, men mengdens skrik, det vinner. Vinner overhånd. Seirer. Mengden er uimotståelig.
Vet mengden hva den er med på, er den klar over det spill den brukes i? Neppe. Mengden er et forunderlig uhyre. Den beherskes ikke av klare tanker, den regjeres av enkle slagord, den består nemlig ikke av enkeltpersoner, men av en ensartet masse der alt og alle beveges av de samme enkle rykninger. En impuls som griper en masse, trenger ingen klare begrunnelser. Det at man føler i takt, gir nemlig i seg selv en følelse av trygghet. Når man står tilstrekkelig tett, støtter alle hverandre. Denne samstemtheten tilfredsstiller noe i vårt vesen, ved å drukne i helheten oppstår man ikke som det enkelte svake, lille individ, men som noe imponerende og betydelig, som selve «det store vi». Jeg spør ikke lenger om sannheten i et standpunkt, rusen i fellesfølelsen er nok.
Noe skal der gjerne til for å utløse affektene i massen, en kjerne av sannhet, muligens endevendt og vrangsnudd, men allikevel noe. Hva er det som utløser hetsen mot Jesus, hva er det som har fått «stemningen» til å slå så totalt om fra søndag til fredag? - Det skulle vel ikke være at kongeinntoget hadde fått falske forventninger til å vibrere hos de mange? Ved palmesøndagens begivenhet hadde Mesteren gitt direkte beskjed: Jeg er konge. - Men dag etter dag forløp uten at noe skjedde, uten at noe skjedde av det de hadde ventet. Den kongegjerning han daglig hadde drevet, var i deres øyne intet. Han hadde skuffet dem, og skuffelsen lot seg benytte; dersom det store flertalls skuffelse lot seg rake sammen og sette fyr på, ville hatets og hevnens luer slå friskt til værs: «La ham korsfeste - gi oss Barabbas fri! Hans blod komme over oss og våre barn!»
Hva er det dette avslører? Er det jødefolkets skyld og ansvar, er det Jerusalems svik og ondskap? Om så var: hva har vi med det, kan vi redde oss selv ved å legge ansvaret på andre? – er ikke mengden med dens tanke- og ansvarsløshet Jesu fremste fiende også i dag? Skjer det ikke på ny og på ny at han utleveres til korset av dette fabelvesen? Hans fiende er ikke jeg, ikke du, ikke han, ikke hun. Ingen enkelt ønsker å tre frem og ta ansvaret. Vi bare er som de andre, gjør som de andre, føler som de andre. I gleden og besettelsen ved å «være med på notene» er vi med på sa uendelig meget som vi ikke selv ser og i grunnen aldri har anstrengt oss for å få øye pa. «Tidsånden», «det alminnelige omdømme», «skikk og bruk», «takt og tone» - det har så mange navn, og vi rives så lett med, det koster så lite.Men Frelseren kostet det meget og koster det meget.
Hvor vi hver for oss trenger å besinne oss på dette! Hvor vi trenger å gjennomskue uselvstendigheten slik den herjer nettopp med oss! Med meg! Hvor det haster a bli revet ut av tankeløshetens store talekor!
Vil så verden meg forlede
hen på. syndens bane bred,
lokker stort med fryd og glede, -
la da øyet henge ved
smertesbyrden stor og svar
som for meg du villig bar.
La den andakt meg bevare
fra all fristelse og fare!
Vi ber deg om befrielse, vår store Mester og Redningsmann, også fra trelldommen under et falskt fellesskap. Lær oss å se hvor vi henger fast, hjelp oss å gjennomskue de krefter som slavebinder oss til mengden, og til å rive oss løs. Herre, riv du oss løs! Amen.