En innskrift
Men Pilatus hadde skrevet en innskrift med klagemålet imot ham, og den satte han på korset; der var skrevet: Jesus fra Nasaret, jødenes konge. Denne innskrift leste da mange av jødene; for det sted hvor Jesus ble korsfestet, var nær byen, og den var skrevet på hebraisk, latin og gresk. Jødenes yppersteprest sa da til Pilatus: Skriv ikke: Jødenes konge, men at han sa: Jeg er jødenes konge. Pilatus svarte: Det jeg skrev, det skrev jeg.
Så må kongenavnet tross alt ha gjort sitt inntrykk på Pilatus. På den klageplakat som etter skikken ble festet til den dømtes kors, setter han ikke «opprører», ikke «falsk profet», ikke «folkeforfører», men «jødenes konge». Dermed skaffer han seg i siste øyeblikk en hevn over Jesu anklagere som har tvunget ham til dette. For slik den er formet, er jo plakaten en anklage, ikke mot Jesus, men mot dem som har anklaget ham, sin konge, og har krevd ham behandlet på denne måten.
Folket ventet jo på en konge. Gjennom hundrer av år var Guds løfte om frelserkongen, Messias, som skulle befri sitt folk og virkeliggjøre Gudsriket på jorden, vokset seg fast i folkets sjel. Denne forventning var deres dyreste eie. Det var den som gav hele folkets tilværelse en mening. Uten den ville hele folkets historie og dets tro på å være utvalgt av Gud for en særskilt oppgave, miste sin mening.
Og nå hang plakaten der og fortalte det like ut: hele dette store syn er i dag blitt sviktet og utlevert til spott og forakt. En slik påminnelse er lei å ha for øyet, selv om man ikke har maktet å se til bunns i den. Selv om man må høre seg nevnt i bønnen: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» En bønn som på 1900 års avstand lyder from og vakker, men som i de rette vedkommende den gang må ha svidd noe aldeles uhyggelig. Så, jeg vet ikke hva jeg gjør - hvem er egentlig denne dømte ugjerningsmannen som kan rette slike beskyldninger mot meg, våger han fortsatt a si at han er Messias, våger han å hevde at vi, at jeg, har forgrepet meg på Guds utsending? - For fiendene ved korsets fot må denne omsorg fra Jesu side ha virket til det ytterste opprørende.
Men hva så med oss? Det klageskrift vi har for øyet og som evangeliet holder opp for oss i dag, taler ikke om jødefolket, men om oss: «Jesus fra Nasaret - de kristnes konge.» Det er vår konge vi står overfor, alle vi som en gang ble tegnet med det hellige korsets tegn på vår panne og på vårt bryst til et vidnesbyrd om at vi kunne tro på den korsfestede Jesus Kristus. Og denne vår konge, hvem er det som har overgitt ham? Har vi ikke etter hvert fått det bekreftet på ny og på ny: vi var selv medskyldige. Det var jeg som gjorde det.
Så lyser da innskriften fra korset meg i møte som en rystende anklage: Se her er din konge som du har sviktet. Og røsten fra korset rammer meg i all min bedreviten: jeg vet ikke hva jeg selv gjør, jeg har behov for en tilgivelse som jeg ikke en gang er i stand til a nedbe meg på egen hånd.
Men samtidig lyser der håp av innskriften: for er denne mann tross alt, som han sa, konge - da kan ikke den mistrøstighet øyet ser være hele sannheten. Og der klinger håp i mitt øre fra forbønnsordene: her er en omsorg som endog under disse forhold gjelder meg, og kan slik en forbønn forbli uhørt? - Kan kjærlighetens kongedømme annet enn seire?
På hans kors Pilatus skriver
«Jesus, jøders konge» opp.
Dette ord i hjertet river
hver forherdet fiend´kropp.
Deg i hu hvem gav det så?
hva du skrevet har skal stå!
Jesus skal korsfestet bære
kongenavn og det med ære.
Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte,
du, min konge og min Gud,
så ei vellyst eller smerte
deg formår å slette ut!
Denne innskrift på meg sett:
Jesus ifra Nasaret,
den korsfestede, min ære
og min salighet skal være.
Vi kneler ned for deg, var konge, og hylder deg, du som lovet at når du ble opphøyet fra jorden, ville du dra alle til deg. Vi ser deg i korsets seiersglans og i dets bitre smerte. Herre, vår konge som måtte lide og bære, vinn oss for deg ved ditt kors. Bli du vår konge, gjør du oss til dine. Amen.