Da stod ypperstepresten opp midt iblant dem og spurte Jesus og sa: Svarer du intet på det som disse vidner mot deg? Men Jesus tidde og svarte intet. Atter tok ypperstepresten til orde og sa til ham: Jeg tar deg i ed ved den levende Gud, at du sier oss om du er Messias, Guds Sønn. Jesus sa til ham: Du har sagt det; jeg er det. Da sønderrev ypperstepresten sine klær og sa: Han har spottet Gud; hva skal vi mer med vidner'? Se, nå har dere hært bespottelsen! Hva tykkes eder? De dømte ham alle og sa: Han er skyldig til døden. Da spyttet de ham i ansiktet og slo ham med knyttet neve; og mennene som holdt ham, kastet et klede over hans ansikt og sa til ham: Spå oss, Messias: Hvem var det som slo deg? Og mange andre spottord talte de til ham. Og tjenerne tok imot ham med stokkeslag.
Dommen felles. Og det er klart hva han dømmes for. Han bekjenner om seg selv at han er Messias, dvs. den frelserkonge som jødefolket ventet at Gud etter sine løfter ville sende.
Hvorfor reagerer motstanderne så voldsomt nettopp på disse ordene, snerrer om gudsbespottelse og flerrer sine klær? Hva er det «bespottelige»? - Mon ikke dette at en fattig og avmektig, en som fullstendig har vært ute av stand til seier og fremgang, en taper som nå står ved slutten på sitt sørgelige spill - at han gjør krav på å være Guds Messias?
Var han kommet til dem som en seiersstrålende fyrste, var han kommet til dem i makt og rikdom i spissen for sine tolv legioner engler, da ville situasjonen ha vært en annen. En slik fremtreden ville ha høvet Messias. Men å knytte det hellige navn til en slagen og ensom skikkelse, det var jo å forhane det. For Messias sømmer seg heder og velde. Å sette hans navn på en fattig og lidende, det er å frata det den ære som det har krav på.
Men hatet som skyller ham i møte, strømmer fra enda dypere kilder. Når en aldeles ekstraordinært intelligent, rik og vellykket mann står foran meg, faller det ikke vanskelig å bøye seg. Jeg ser med en gang at han med sin posisjon og verdighet kan bli meg en nyttig venn. Ja, endatil en redningsmann som med sine ressurser kan fri meg ut av påkjenninger og ulykker. En stormektig politisk Messias kan jeg hilse som frelser uten at det gjør det ringeste skår i min borgerlige ære. Ja, om jeg var yppersteprest på Sion.
Noe helt annet er det når denne fattige og fornedrede tilbyr seg å redde meg. For hva er det han har å by på, hvilket fortrinn har han å påberope seg fremfor meg? Ikke kan det være penger, ikke kan det være innflydelse, minst av alt kan det - etter situasjonen å dømme - være innsikt og klokskap. Men hva er det da? Hva er det for en redning han påstar at jeg trenger, og at han - og han alene - kan besørge?
Kan hende det forferdende begynner a demre for meg. Denne mann påstar i ramme alvor at det jeg trenger, er redning fra meg selv, fra det liv jeg har forspilt og fra den Guds dom som henger over hodet på meg. I ham er sannheten, lyset og livet, i meg er bare løgn, mørke og død.
Når han, den menneskelig talt fullstendig mislykkede, står foran meg og vedstår seg å vaæe frelserkongen, da snur han opp ned på denne verdens forestillinger om hell og uhell, om ulykke og redning. På mine forestillinger. Da står han der for min domstol og vender rollefordelingen ganske rundt. Hans liv og hans død ligger ikke lenger i min hånd, det er min skjebne som ligger i hans.
Derfor er det en kraftprøve som her foregår, en åndelig brytekamp. Og spørsmålet blir: hvem skal vinne, hvem av oss skal bli stående som den andres dommer? Skal jeg, i hellig protest mot dette skamløse angrep på det beste i meg selv, avvise hans påstand som gudsbespottelse? Skal jeg felle dommen: han er skyldig, Jesus av Nasaret har sitt liv og sin ære forbrutt? Eller skal jeg akseptere den motsatte dom, hans dom, som erklærer meg skyldig?
Her består bare det store enten-eller. Han eller jeg. Jeg eller han. Enten dømmer jeg ham til døden. Eller han dømmer meg til - livet. For jeg dømmer i selvforsvar. Han dømmer i selvhengivelse. Hvilken av disse to dommer skal sa få gjelde?
Du ble urettferdig slaget
og fikk støtet fra meg vendt.
Du uskyldig ble anklaget,
derved fri jeg nå er kjent.
Uten trøst du ville henge
at jeg aldri trest skal trenge.
Tusenstemmig takken visst
stiger mot deg, Herre Krist.
Min Herre og min Frelser: jeg bekjenner for deg at jeg i selvgodhet og åndelig blindhet de talløse ganger har skjøvet ditt vidnesbyrd unna og dømt deg til døden som løgner og gudsbespotter - og jeg erkjenner at det med dette er jeg som har løyet og jeg som har spottet Gud. - Herre, måtte du fri meg fra denne selvlivets bakvendte verden hvor alle roller er byttet om, Herre still du meg på rette plass slik at du også måtte stå på rette plass for meg, som Messias, den levende Guds sønn, min herre og redningsmann. Herre, takk at du er den du er, takk at du bar det du bar, takk at du virkelig lot deg dømme til min død for a gi meg del i ditt liv. Amen.