Søndagens prekentekst er fra Lukasevangeliet, kapittel 7, vers 36-50 – «Kvinnen som fikk syndene tilgitt»
For mange år tilbake jobbet jeg på en kafé i regi av Kirkens Bymisjon for folk i rus- og gatemiljøet i Oslo. Der var det hver torsdagskveld messe med nattverd og prest i alba. En kveld etter at messen var over og presten hadde sendt oss ut med «Gå i fred», ropte en kvinnelig kafégjest: «Hvor går jeg da»?
Denne episoden dukket plutselig opp igjen da jeg leste historien om Jesus som var på middag hos fariseeren Simon. En kvinne som blir beskrevet som en som levde et syndefullt liv, kommer ubedt til middagen, for hun vil møte Jesus. Hun vasket Jesu føtter med tårene sine, tørket dem med håret sitt, kysset dem og smurte dem med salve. Sånn, sett utenifra, oppleves kanskje hennes handlinger som litt «over the top», litt mye. De som var der og vi som leser det føler oss kanskje litt beklemt.
Måten kvinnen oppfører seg på i Simons hus virker nok upassende. Alt hun gjør er annerledes enn det middagsgjestene anser som det normale, det korrekte. Måten hun viser sin kjærlighet til Jesus på er for mye. At det å vise kjærlighet på «feil» måte eller til «feil» person vekker ubehag hos enkelte, er heller ikke fremmed i vår tid. Hun følte seg sikkert ikke velkommen og kanskje skamfull, men hun ville se Jesus. Hun våget og hun vant. Det var ikke hennes opptreden som gjorde utslaget, men hennes tiltro og kjærlighet til Jesus. Han er det som gir henne tilgivelse. Han er det som sier til henne: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!».
Jeg husker ikke om kafégjesten fikk et svar, men jeg kan tenke meg et svar som hadde vært fint å tilby henne. Et svar som jeg tenker også hadde vært fint å tilby kvinnen i Simons hus. Et svar som jeg egentlig tror hadde vært fint å tilby oss alle: At vi kan gå til et sted hvor vi blir sett for hvem vi er, et sted av tilgitte og tilgivende syndere, et sted hvor vi blir ønsket velkommen på ordentlig.
For at et slikt fellesskap i det hele tatt skal eksistere, tror jeg det er viktig å huske på hva det er vi går med, når vi går i fred. Vi går ut med muligheten til selv å skape dette fellesskapet, til å se hverandre og ønske hverandre velkommen inn.
Therese Wivilson-Schei