Søndagens prekentekst er fra Johannesevangeliet, kapittel 3, vers 11-16 – «Den som tror får evig liv»
Søndagens tekst er hentet fra en samtale Jesus har med en av datidens lærde menn, Fariseeren Nikodemus. Ofte snakker Jesus i lignelser knyttet til folks dagligliv når vi møter han i evangeliets tekster. Han møter folk der de er. Denne gangen følger han sin samtalepartner som vil ha samtalen på et mer abstrakt eller filosofisk nivå et stykke på vei. Men Nikodemus faller så sørgelig gjennom når han spør hvordan han som er gammel kan komme inn i morslivet på nytt.
Jeg tar med dette fordi jeg som Nikodemus stadig faller gjennom når det gjelder å gripe troens mysterier. Jeg ser så lett ned og blir fylt av hverdagens utfordringer og sorger. Tvil og mismot sniker seg inn. Jeg må hele tiden minnes på at jeg kan løfte blikket og feste det på Jesus. Trøsten er at Jesus skjønner at vi mennesker er slik: «Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske?» (vers 12)
Til Nikodemus og til oss, trekker han fram en historie: Israelittene var på vandring. (4.Mos 21, 4-9) De var utålmodige og lei av både maten og forholdene i ørkenen. Det kom giftige ormer inn i leiren. Mange ble bitt og døde. Da bad folket enda en gang om nåde. Og Moses ble av Gud bedt om å lage en slange i kobber og henge den på en stang. Folk som ble bitt kunne se opp på denne og berge livet.
Så lar Jesus historien peke utover Moses og folket i ørkenen og over på han selv og oss. «Slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» Jesus peker på sin død på korset, sin oppstandelse og betydningen det har fått for oss. Jeg tviler på at Nikodemus forstod da hva Jesus mente. Forstår vi det?
Deretter kommer verset som jeg i min barndom lærte utenat og ble fortalt var «Den lille bibel» fordi det inneholder det viktigste i hele Bibelen. Johannes 3,16: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»
Jeg vet at mange synes dette verset er vanskelig. Er troen en prestasjon for å hindre å gå fortapt? Hva er det å gå fortapt? Og hva er evig liv?
Jeg vil oppfordre deg til å løfte blikket. Gud elsker verden. Elsker deg. Guds sønn er den kobberslangen vi kan feste blikket på. Vi trenger det. Det er giftige slanger også i vår ørken. Guds kjærlighet er i verden, hans hender er strukket mot oss. Løft blikket, se i den retning slik det var nok for folket å se på kobberslangen. Når livet er tungt, kan det være et bærende uttrykk for tro.
Lillian Dombestein