«Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.»
Joh 11,45-53
Så er vi kommet til siste søndag i fastetiden.
Fastetiden er jo en tid hvor vi kan øve oss på å velge vekk, klare oss uten, for å gjøre erfaringer som i neste omgang inspirere oss i kampen for en bedre verden.
Nettopp i år, i fastetiden, har disse valgene blitt tatt for oss, og det er mange ting som vi setter pris på, som vi nå en periode må øve oss på å klare oss uten. Og vi kan godt si at målet for det også er en bedre – og friskere - verden.
Hjemme hos meg har reaksjonene på dagens situasjon raskt delt seg i to.
Der har vi dem som ser uante muligheter med all denne tiden, som plutselig må brukes på noe annet enn det vi vanligvis bruker den på. Og som ser dette som en utmerket mulighet til å sette seg inn i nye digitale løsninger og med glede hopper ut av den vanlige hverdagen.
Så har vi andre som synes vanlig er trygt og fint, og som ikke blir det minste glad for muligheten verken til å være kreativ eller digital.
Mange av oss engster seg jo også for hva disse endringene kommer til å gjøre med oss alle, på lang sikt. Allikevel; det er svært forskjellig hvordan vi håndterer uforutsigbarhet.
I dagens prekentekst, så er det Jesus som står for det uforutsigbare. Bakgrunnen for folkets reaksjoner (både de positive, og etter hvert de negative) er at Jesus rett før har vekket opp Lasarus fra de døde. Til alle tider har mennesket søkt å overvinne døden, på mange forskjellige måter. Så da er det ikke underlig at hele verden renner etter ham som det nå går rykter om HAR denne makten! Det blir urolig. Uforutsigbart. Hva kommer til å skje? Hvem skal folk høre på?
Denne nye, som på samme tid er både veldig vanlig og veldig uvanlig.
Eller de folket alltid har hørt på, de skriftlærde, overprestene, the establishment, de som alltid har bestemt?
Det som så skjer kan forklares i alle fall på to måter:
For det første, har vi Kaifas og hans ganske så kyniske løsningsforsøk her.
Kaifas var øversteprest det året.
Øverstepresten i det gamle testamentet hadde flere oppgaver, men først og fremst var han en midler mellom Gud og mennesker. Han var med å bære fram offer for folkets synder. Èn gang i året på den store forsoningsdagen gikk øverstepresten inn i det aller helligste, og gjennom ofrene ble pakten mellom Gud og mennesker stadig gjenopprettet. Øverstepresten lærte også folket om loven, og han velsignet dem.
Fortsatt lyser vi den aronittiske velsignelsen i slutten av hver eneste gudstjeneste.
Den er oppkalt etter Aron, bror til Moses, som også fungerte som øversteprest. Så det er noen lange linjer, fra det gamle testamentets øversteprest og til dagens gudstjenestefeiring.
Men her er Kaifas verken opptatt av å forsone, lære bort loven eller å velsigne. Tvert imot, kan vi vel nesten si. Kaifas er opptatt av å forsvare ting slik som de er. Sin egen makt og myndighet, rammene og rommene for hans og folkets tradisjonelle religionsutøvelse.
For Jesus forstyrrer. Han gjør tegn, folk kommer til tro, det kan bli uønskede forandringer for dem som styrte i templet.
Så foreslår Kaifas at de kan fjerne hele problemet, ta livet av Jesus, for da ville folket roe seg og alt gå tilbake til normalen.
”Det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne” sier han.
Og tenkte vel at Jesus kunne ofres for husfreden.
Og dette kunne være en måte å forstå det som skjer her og som skal skje i påsken.
Jesus ville verken være den første eller siste som døde fordi han utfordret makta og forstyrret det etablerte. Langt ifra. Kaifas sitt løsningsforsøk er kynisk. Og veldig, veldig vanlig.
Den andre måten å forstå det som skjer er, er at det har veldig lite med Kaifas å gjøre, egentlig, og at Jesus faktisk døde for folket, alle folk til alle tider.
At Jesus både kunne og ville gjøre det som skulle til for å skape forsoning mellom Gud og mennesker.
Og gjorde det.
For så å tilby denne Guds kjærlighetsgave til alle som vil ta imot.
Dette er kirkens forståelse av påskens hendelser, og det vi hver fastetid forbereder oss på å ta imot.
Denne påsken blir også annerledes i kirkene våre. Og vi må finne nye måter og dele de gamle fortellingene med hverandre.
En oppgave vi sikkert går til med forskjellig grad av entusiasme.
Så kan det kanskje være godt å tenke på, at påskens budskap alltid har med seg både noe gammelt og noe nytt. Noe trygt og noe uforutsigbart.
Fortellingene har mange av oss hørt før – mange ganger.
Allikevel er de ikke bare gamle og trygge.
For alt som lever, er også nytt og uforutsigbart.
Og påskens fortellinger lever, fordi vi i kirken jo ikke tror på påskens fortellinger, men på han som påskens fortellinger handler om – han som lever, og som også i år kan møte oss der vi er, på nye og uforutsigbare måter.
Anne Grete Listrøm,
Sokneprest, Nordstrand menighet