Preken 3. søndag i åpenbaringstiden 2021
Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:
Jesus måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Det var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat.
Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanerne. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vannet med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.»
Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»
Slik lyder det hellige evangelium
For noen år siden gikk det et program på TV som het «Hvem tror du at du er?»
Her går kjente norske kvinner og menn bakover i tiden, og finner ut nytt om slekta som de kommer fra. Bra ting, fæle ting og triste ting, finner de. Og gjennom dette, så vet de kanskje litt mer om hvem de er, og hvem de kommer fra. Og i dette programmet forteller de som er med at det er fint å få vite mer om slekta, og dermed også seg selv.
Også er det altså nok en søndag i koronatiden, vi skriver 2021, og vi kan fortsatt ikke samles i Nordstrand kirke, verken til gudstjeneste eller andre samlinger.
«Jeg savner fellesskapet», har flere sagt til meg, og det gjør jeg også.
Å være kirke, menighet, når man ikke kan samles er annerledes og vanskelig.
Så kanskje kan vi også spørre oss selv, dette utrolig gode spørsmålet som dette TV-programmet har – hvem tror vi at vi er? Nå?
Nå som ingenting er som det pleier rundt oss.
Hva er det som bestemmer hvem vi er, som menighet?
Hva har vi nå, som vi kan holde fast i, som definerer oss?
Hvilke linjer bakover.
Hvilken kultur bestemmer vår identitet?
Vi som savner å samles, vi som er en menighet hvor mange savner fellesskapet – hvem tror vi at vi er?
Kanskje må vi en tur innom Samaria for å kunne antyde et svar.
Og jeg sier med vilje MÅ, for vi hørte jo nettopp at Jesus MÅTTE reise gjennom Samaria. Og det var vel nettopp så lite populært da, som det høres ut. Samaria var ikke noe sted å oppsøke for en jøde. For, som det knapt og presist uttrykkes:… jødene omgås ikke samaritanerne. Jødene og samaritanerne var uenige om hvor Gud skulle tilbes, blant annet. Og de var altså ikke gode venner.
I tillegg så er kvinnen Jesus møter i Sykar, ja, nettopp – kvinne. Og dermed slett ingen naturlig kandidat til en prat om det aller meste ved brønnkanten.
Og for det tredje, så har denne kvinnen sin egen historie, og denne historien gjør at hun kommer alene, midt på dagen, for å hente vann. Kanskje for å slippe å møte de andre? Kanskje fordi hele Sykar jo vet hvordan hun har stilt seg, hvordan livet er blitt for henne, og hun orker verken blikkene eller hviskingen i krokene……
Men denne fremmedkaren, han vet jo ingenting. Så selv om han oppfører seg rart, og selv om det vel egentlig ikke passer seg, og selv om og selv om, så finner denne samtalen sted. Mellom Jesus og denne kvinnen som nok veldig godt vet hvem hun er.
Og det er jo en ting, at vi vet en del om oss selv, men under denne samtalen kommer det jo fram at Jesus også vet hvem denne kvinnen er.
For tenk å møte en som spør så rare spørsmål at du ikke kommer på noe annet enn å fortelle ham akkurat det som er sant. Også vet han det også, og han vet hvorfor det er sant det du sier, og han vet også om det du ikke sier. Er det skummelt, eller?
Avsløring, avsløring og avsløring altså. Skrekk og gru, tenker jeg, og kommer ikke over hvordan denne kvinnen reagerer på dette.
For hvis vi fortsetter å lese, så står det altså at etter denne samtalen så lot kvinnen vannkrukken stå ved brønnen, løp inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort!»
I hurra-stemning, kan det virke som, og det er det som er så rart.
For vanligvis så er det jo ikke noe godt å bli avslørt. Derfor skjuler jeg da også så godt jeg kan, det jeg skammer meg over, der jeg kommer til kort, når jeg gjør det jeg vet er urett, eller verken orker eller vil gjøre det som er rett.
Kanskje har denne kvinnen også skjult seg, gjemt seg vekk, prøvd å holde seg unna alt og alle. Også kommer Jesus her og avslører alt. Og han gjør det på en måte som setter henne fri. Som ikke gjør henne redd og skamfull.
Det er som han slipper lyset inn i et rom som har vært avstengt lenge, vekker til live en frimodighet, en glede over å være til. Jesus vet hvem hun er – og i sin glede løper hun til byen og deler det med alle, han vet alt om meg! Han skulle vel ikke være Messias? spør hun.
Kanskje nesten uten at hun vet det, har hun fått en smak av det levende vannet.
For hvem tror hun at hun er, der hun løper mot byen og folket? Jo, hun er sett og elsket i et eneste blikk – av han som vet alt om henne.
Og hvem er han – hvem tror han at han er? Jo, Jesus er den som ser med dette blikket. Som vet alt, og elsker allikevel. Som kan fortelle oss det vi ikke ellers tåler å høre. Som deler ut levende vann, som blir i oss en kilde som veller fram og gir evig liv.
Så hvem tror vi at vi er?
Vi som i dag ikke fysisk kan samles som en menighet, men som allikevel er nettopp det.
Jo, i vår midte har vi Jesus, som stadig viser oss mer av hvem han er, og ser oss sånn at vi stadig vekk forstår mer av hvem vi selv er.
Og i vår midte søker vi etter det levende vannet.
Kildene til liv, gitt oss av Gud selv, for at vi skal leve det kristne livet. Vannet som renner over barnets hode, når vi deler brød og vin i nattverdens gave.
Vi både døper og deler ut nattverd i kirken nå også, selv om vi må gjøre det til den enkelte.
Og i vår midte har vi Ordet som inneholder både sannhet og kjærlighet, og bønnen, som samler oss også nå.
For som menighet defineres vi av hva som er i vår midte. Det er egentlig ikke endret seg, og det bestemmer hvem vi er.
Ære være Faderen og Sønnen og den hellige Ånd, som var, er og bli èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen