Det står skrevet i evangeliet etter Markus:
En i mengden sa: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når han griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. Jesus spurte faren: «hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp han opp, og han reiste seg.
Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn og faste.»
Slik lyder det hellige evangelium.
Onde ånder? Ærlig talt!
Det er nemlig det det pleier å handle om den tredje søndagen i fastetiden. Dessverre.
Hjertet synker alltid litt ekstra i brystet når jeg blar opp og ser; ja, det var DEN fortellingen nå ja……
Og det på tross av at det jo går bra med gutten i fortellingen! En fortelling som ellers inneholder en oppgitt Jesus og rådløse disipler som bare må overgi alt til Herren sin.
Dette burde jo være en gladfortelling, men så er det altså dette med den onde ånden som gjør det så vanskelig……For hva er det egentlig? Fins det, eller de? Og i tilfelle, hvordan forholde seg til dem?
På Jesu tid var det ingen som stilte slike spørsmål, for onde ånder, eller demoner, var en del av deres verdensbilde.
På Nordstrand i 2021 er det vel for det meste ikke lenger slik.
I tillegg har både det ene og det andre opp gjennom historien blitt kalt og behandlet som demonisk, uten at det var det.
Noen ganger med fryktelige resultater.
Den mest åpenbare forklaringen er for mange at det man i «gamle dager» kalte onde ånder (eller ved andre navn i andre folketroer) egentlig bare er sykdom. For høres det ikke ut som gutten i vår fortelling egentlig har epilepsi? Og andre som i Bibelen blir beskrevet som besatte, kunne vel heller være det vi i dag kaller psykisk syke?
Og senere har ulydighet og trassighet også blitt kalt demonisk i noen miljøer, noe som igjen har åpnet døren til maktovergrep mot de stridige.
Mens jeg skriver denne teksten har jeg tatt fram en gammel helt; Larry Normann, heter han, og akkurat nå er det sangen «Why should the devil have all the good music?» jeg hører på.
For den musikken Larry likte ble altså kalt djevelens musikk, akkurat som trommer ble sett på som demoniske i noen tider og miljøer.
Det kan nesten synes som man noen ganger har kalt alt det man ikke liker demonisk? (For la oss innrømme det; det gir jo et enormt overtak i enhver diskusjon! Hvem vil vel være på lag med det demoniske?)
Eller vi kaller det vi ikke forstår for demonisk, kanskje –
Så ærlig talt – finnes det onde ånder, eller gjør det det ikke?
I boken «Om verden full av djevler var…» skriver Jacob Jervell om det ondes mysterium.
Han sier:
«…..det foregår an permanent, uavstoppelig ødeleggelse av menneskelig liv, og det er en ødeleggelse som har pågått så lenge der har vært mennesker til. Den har pågått og pågått og vil antakelig pågå fullstendig uavhengig av de samfunnsforhold mennesker lever under. Denne tilbakevendende og pågående destruksjonen er knyttet til mennesket, det er den eneste måte vi kan forstå det på. Samtidig er denne ødeleggelse av menneskelig liv noe mer enn mennesket.……..
…..Ingen av oss er tjent med å late som dette mysterium ikke finnes. Det guddommelige og gode er for kristen betraktning synlig og inkarnert, tilstede i en person, Jesus fra Nasaret.
Det onde er ikke inkarnert, det onde forblir i sin opprinnelse usynlig, men samtidig uhyggelig og merkbart. Og nettopp dette aspekt, dette mysterium over det menneskelige liv, tar Det nye testamentet vare på med sin tale om demoner.»
Demoner som en del av det ondes mysterium?
Som noe mennesker ikke rår med, ustoppelig ødeleggende?
I vår fortelling tar det ødeleggende makten over gutten, tar fra ham språk og muligheten for å meddele seg, og farens tro er også truet.
Og absolutt ingen klarer å rå med denne makten – unntatt Jesus.
Det eneste disiplene kan gjøre er å overgi alt til Ham.
På et vis er det kanskje her jeg finner et hvilepunkt av gjenkjennelse i fortellingen – hos de hjelpeløse disiplene.
Uansett hva vi kaller denne ustoppelige ødeleggelsen, som vi ikke kan se, men godt kan merke.
Som prest operer jeg veldig ofte ved grensen av det jeg selv kan makte. Riktignok kan vi be og salve, vi kan trøste og støtte, orke å høre på den som har det vondt, og prøve å gi stemme til de stemmeløse her i verden og på denne måten kan vi lindre noe.
Allikevel kjenner jeg på at jeg fort kommer dit disiplene er i dag……..hva i alle dager kan jeg egentlig gjøre med all denne lidelsen?
Så kaster jeg folk opp i Guds fang, flere ganger hver eneste dag. Og kjenner meg uopphørlig hjelpeløs mens jeg ber mine korte bønner om at Gud må se, må ta vare på, må gi kraft og glede til………den jeg i øyeblikket tenker på.
I tillegg står jeg ved bårer ukentlig, og kjenner på det samme som alle andre i kirken gjør når vi tar farvel; her er det ikke lenger noe vi som fortsatt lever kan gjøre for den som er død. Jo, det er en ting! Vi kan overgi til Gud.
Tydelig ved grensen for hva jeg kan makte, overgir jeg til Gud, i troen på at det finnes en kjærlighet som er sterkere enn døden. Selv når det ikke ser sånn ut.
Så ender jeg her i dag.
«Alt er mulig for den som tror», sier Jesus her.
Selv om de som tror her, bare må overgi alt til Ham.