Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:
Folkemengden som var kommet til festen, fikk høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem.
Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna!
Velsignet er han som kommer i Herrens navn,
Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
Vær ikke redd, datter Sion!
Se, din konge kommer ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene med det samme.
Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.
Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det.
Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet.
Fariseerne sa da til hverandre:
«Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.»
Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden.
De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa:
«Herre, vi vil gjerne se Jesus.»
Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus.
Jesus svarte: «Timen er kommet, da Menneskesønnen skal bli herliggjort.
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bære det rik frukt.» Joh 12,12-24
Slik lyder det hellige evangelium
«Opp som en løve, og ned som en skinnfell,» heter det i ordtaket, og palmesøndag er påsken opptur, der Jesus er løven, før det går nedover med ham.
For i dagens fortelling, da er Jesus rett og slett kjempepopulær!
Han hylles, han heies inn i byen, folk roper og skriker, de vil se ham, både de som kjente ham fra før, og de som akkurat hadde fått høre om ham.
Selv de Jesus støtt og stadig diskuterte med; fariseerne, får med seg Jesu nye status, som løve, som konge, som mannen som er på alles lepper. Og de liker det absolutt ikke.
«All verden løper etter ham,» sier de akkurat så bittert og surt som gårsdagens helter omtaler dagens mann.
Han, som alle vil sees med, han som alle nå vil henge med og ha en bit av.
For folk er begeistret; de griper til og med tilbake til fordums storhet når de skal tolke det som nå skjer.
For var det ikke slik at kongene i gammel tid, red på esler?
Jo, slik var det.
Og var det ikke slik at Guds utvalgte nettopp skulle ri inn i Jerusalem, inn i selve kongebyen?
Jo, slik er det.
Jeg lurer på hvordan det var å stå midt inne i denne popularitetsbølgen for Jesus? Være så til de grader etterspurt?
Han har jo vært tilgjengelig lenge, men nå har noe skjedd, som gjør at han blir erklært konge og den de ventet seg alt godt fra.
Popularitet er jo noe merkelig greier.
Det er ikke så lett å bli populær, selv om man prøver på det, eller kanskje er det særlig vanskelig nettopp når du prøver på det(?)
De som er veldig populære, forteller også ofte om slitasjen med å være nettopp det, og om presset om å holde seg på topp.
Nå er det jo en helt forbigående popularitetsbølge, som Jesus rir på, akkurat her. Den er snart over.
For påsken er kontrastenes tid, og det skal jo snart gå nedover for Jesus, bratt nedover.
Men før det, hva er det Jesus har gjort for å bli hilst som en helt?
Jo, han har nemlig gått rett inn i menneskenes helt grunnleggende problem, og gjort noe som ikke egentlig går an.
Han har ropt sin døde venn, Lasarus, ut av graven.
Etter at alt håp var ute, etter at det til og med hadde begynt å lukte lik av Lasarus, så kommer Jesus, og ved hans ord får Lasarus livet igjen.
For menneskets grunnleggende problem er jo at vår dødelighet ligger fjellstøtt på 100 prosent, og det har den gjort siden tidenes morgen!
Opp gjennom historien har det ikke manglet på mulige løsninger på dette problemet.
De vises sten, alkymi og all verdens livseliksirer har man forsøkt å utvikle – uten at man har oppnådd udødelighet.
Nettopp fordi dødelighetens grense er så endelig for oss, forstår vi også hvorfor vi akkurat i disse dager på alle vis prøver å bekjempe et virus som tar livet av flere og potensielt kan ta livet av veldig mange.
Når noe kan ende med døden – da er det alvor!
For ingen har jo noen gang krysset denne grensen fra død til liv – denne så endelige grensen.
Ingen , uten han som er på vei inn i Jerusalem i palmesuset i dag.
Han har utfordret denne grensen, ved å kalle Lasarus ut av graven.
Og de i Jesu følge skal få oppleve denne aller første påska, at Jesus virkelig er herre over døden –
Men han går ikke rett fra dagens kongestatus, til å triumfere som herre over dødens makt.
For nå går Jesus mot smerte, svik, ensomhet og død – og han vet det.
Folket roper Hosianna, og det er et rop om hjelp, selv når det høres ut som et hurra.
Og det er dette ropet om hjelp Jesus er på vei til å svare på der han styrer rett mot undergangen med åpne øyne.
For det er ikke som mektig konge Jesus svarer på menneskenes grunnleggende rop om hjelp.
Det gjør han som påskelam, eller som et hvetekorn som faller i jorden og dør.
Nedover, nedover skal Jesus, helt til alt og alle har trampet på ham.
Helt til bunnen, helt ned – først der tennes håpet om at det finnes noen som er sterkere enn dødens makt.
Nettopp i det mørkeste skapes det nye håpet, så mye kostet det.
Det var mange som fulgte Jesus på Palmesøndag.
Utover påsken blir det stadig tynnere i rekkene.
Vi i kirken vil jo gjerne være i Jesu følge.
Vi som i dåpen har fått mottatt håpet om det evige liv, og fått tilbud om Guds reisefølge gjennom liv og død.
Vi kan også få ta med oss en ting eller to fra Palmesøndagens kontrastfulle fortelling, også i denne koronatiden vi er i, akkurat nå.
For som kirke er vi ikke høyt hevet over å ønske og være på toppen av en popularitetsbølge.
Vanligvis er vi opptatt av å telle og dokumentere alt vi gjør, for å kunne slå i bordet med tall som sier at jammen er kirken viktig for mange! Se alt vi gjør, les om alt vi får til!
Når jeg møter nye mennesker og jeg sier at jeg er prest, så vil jeg jo helst at de skal skjønne og synes at det må være veldig fint og spennende å arbeide i kirken, for den er jo så viktig for mange. Og kanskje er vi litt populære også, i alle fall rundt juletider………
Akkurat for tiden, prøver vi som kirke å finne nye veier å nå ut på – men litt drømmer vi nok om popularitet, nå også – bare på nye medier.
Men kanskje er det ikke så viktig?
Kanskje skal den kirke som følger han som aldri lot seg styre av popularitet, heller ikke være så opptatt av det?
Mange sier at kirken og vi som har den som vårt hjem i liten grad er en motkultur til alt i verden som faktisk kunne trengt en motkultur.
Og kanskje er det sant, for det er vanskelig å være en motkultur – og de er heller nesten aldri populære.
Hvetekornets lov, kalles det som skjer når noe må dø, for å bli til liv.
Det kostet å lage en vei fra død til liv – for alle vet jo egentlig at ingenting som er noe verdt, er gratis.
I dag handler det om Jesu vei inn i mørket, bort fra popularitet og glade tilrop. Han gikk ikke utenom det vanskelige, for han visste at det var bare ved å gå gjennom død og grav han kunne svare på menneskenes grunnleggende rop om hjelp.
Og det var bare han som kunne og skulle gjøre nettopp dette; for oss alle.
Allikevel er hvetekornets lov, noe som berører alle som vil følge etter Jesus.
Hvetekornets lov er jo en slags omvendt vekstfilosofi, hvor vi ikke vokser oppover, men nedover.
Hvor vi mister, for å finne.
Hvor vi blir mindre, for å bli store.
Hvor vi gir bort, for å få.
Og hvor vi ikke går utenom det vanskelige, men snakker sant og gjør det som er rett, selv når det ikke slår an.
For hvetekornets lov handler ikke om hva som gir stor popularitet;
den handler om hva som gir liv.