God blåmandag!
Jeg kommer aldri til å få full oversikt over de inneklemte og litt mer obskure dagene i kirkeåret. For meg er blåmandag, og kommer blåmandag alltid til å være, en hvilken som helst dag i uka, oftere søndag enn mandag, som jeg bare må karre meg gjennom med blikket stivt rettet mot å kunne legge meg igjen, og håpe at det blir bedre neste dag. Eller i hvert fall neste uke.
Kirkeåret har dager med navn jeg kanskje har hørt, og som jeg iblant bruker selv, uten alltid å vite akkurat hva de navnene betyr, men som jeg fyller med min egen, ofte fritt assosierte mening. Hvis det jeg legger i for eksempel fetetirsdag samsvarer noenlunde med det som i sin tid ga den dagen navn, så er det bare fordi sånne ting liksom siver inn. Og det lever jeg for så vidt greit med. For det er jo ikke sånn at en historisk informert forståelse av fetetirsdag nødvendigvis gir en opplevelse av at noe endelig falt på plass.
Det samme gjelder blåmandag. Blåmandag for meg vil uansett historisk bakgrunn være en dag preget av tilbakeslag etter at noe var bra; en dag da jeg lurer på hva i alle dager det var jeg sa; en dag jeg våkner og vet og kjenner at vil bli lang.
Da synes jeg det hjelper fint lite å tenke at navnet betegner mandagen før fastetiden, at den inngår i en liturgisk rytme som skal gi mening i en årssyklus, at det tradisjonelt skulle være skrinn og dårlig mat på blåmandagen, sånn at man ble sulten og klar til fetetirsdagen, før den virkelige fasten begynte på askeonsdagen, og heller ikke at blåmandagen før i tiden var en dag da håndverkere hadde delvis eller helt fri fra arbeidet.
Ingen av mine blåmandager har vært preget av god hvile etter arbeid. Jeg kan heller ikke huske at jeg noen gang har spist mindre på blåmandag. Ikke da, og egentlig ikke i selve fastetiden heller.
Men jeg liker det som er den historiske grunnen til at den mandagen kalles blå. Det er en grunn som er mer i samsvar med det som preger resten av årets blåmandager, nemlig hard, konkret, økonomisk realitetsorientering: Etter fastelavnssøndag skiftet den liturgiske fargen på mandagen (nå skifter vi den på askeonsdag), fra grønn til fiolett, på alter, prekestol, stola og messehagel. Fordi det i sin tid var kostbart å fremstille fiolett, og dermed å farge tekstiler fiolette, ble blått de fattiges fiolett, og de fattige kirkenes fiolett.
Med sin kombinasjon av tragikomisk anger og hard realitetsorientering kan derfor blåmandag, tross sin obskure og inneklemte plass i et ofte like obskurt og utilgjengelig kirkeår, ha en liturgisk og sosialetisk brodd nettopp mot det litt lukkede og selvforklarende som en fast og trygg dags-, ukes- og kirkeårsrytme fort får. Blåmandagen klemmer seg inn der, som et nullpunkt som åpner for å se og kjenne og gjøre ting annerledes.
Jeg vet ikke om det hjelper å tenke sånn. Men jeg skal i hvert fall prøve neste gang jeg våkner og vet at dagen er blå, enten det er en søndag, mandag eller begge.
God blåmandag!
Mathias Gillebo, prest