Høymesse på Kristi himmelfartsdag (kl. 11.00)

Men går vi litt tettere på aner vi at Kristi himmelfart har lange tradisjoner og har mange lag av mening. Det er en dag som utforsker fravær og nærvær. En av våre mest grunnleggende dynamikker i livet og troen. 

En av de eldste festdagene
Kristi himmelfarts dag er en av våre eldste festdager, eldre enn feiringen av jula. Den kommer på den 40.dagen etter påskedag. I den tidlige kirke ble himmelfartsdagen feiret i Betlehem, i kirken som var bygd over fødselsgrotten. Slik feiret man Jesus sin første og siste dag på jorden på samme sted, for å symbolisere at ringen var sluttet. At oppdraget var utført. Først på 700-tallet flyttet feiringen til Oljeberget, som i følge Apostlenes gjerninger, er det stedet hvor Jesus forlot disiplene. I de tidligste liturgiene var det vanlig å slukke påskelyset under evangelielesningen, som for å understreke dette fraværet. Nesten som «en lille langfredag». Men rett etterpå ble lyset på nytt tent, da ved døpefonten, for å understreke at Jesus nærvær er hos oss gjennom foreningen av hans død og oppstandelse, gjennom det som skjer i dåpen. Slik ble sammenhengen mellom påsketid og pinse understreket, og at Kristi himmelfartsdagen er den nødvendige broen over. 

Himmelfartsteologi
Himmelfartsteologien hviler på dette: At Jesus forlot sine nærmeste venner for at Jesus kan være nærværende hos oss alle. Jesus er ikke lenger nå bare på et partikulært sted, men i den universelle kirke. Ikke bare i Galilea, men for og hos hele verden. Når Jesus vender tilbake til himmelen, så betyr det at en av oss, altså en av «arten» menneske, nå er helt nærværende Gud i himmelens boliger. Ja, for Jesus opphørte ikke å være menneske etter himmelfarten. Ved dette, har Jesus også åpnet veien for oss til Himmelen. 

Velsignelse
Jesus forlot dem mens han velsignet dem, ifølge Lukasevangeliet. Kanskje vi kan se det for oss. Jesus står der med hender vendt utover, lysende, sårmerket, med et kjærlig og nærværende blikk. Kanskje var det denne posituren han ønsket skulle feste seg på netthinnen deres, det siste bildet de så av ham. Og det første bilde de skulle gjenkalle når de skulle se ham på nytt. Det interessante er at det greske ordet for velsignelse benyttet her, i konkret betydning betyr: Snakke vel om. Og det er det samme ordet som brukes om det vennene gjorde i templet i Jerusalem etterpå, det står at de velsignet Gud. De talte vel om Gud. Kanskje er det den beste avskjed en kan ønske seg: At en blir talt vel om før en skilles. Og at det tales vel om den som er reist. 

Velkommen til høymesse på helgetorsdag med løft i liturgi og salmer!

Mvh, Valborg Orset Stene
Ledende domkirkeprest

–