Kristi kongefest – siste søndag i kirkeåret
24. november 2019 i Oslo domkirke
Preken ved ledende domkirkeprest Elisabeth Thorsen
Tekster:
5 Mos 30,15–20
Valget mellom liv og død
1 Kor 15,22–28
De som hører Kristus til
Joh 9,39–41
Til dom er jeg kommet (prekentekst)
–––
Intimasjon
I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. (Amen)
–––
Med nåde og fred, ønsker vi hverandre velkommen til høymesse på dagen for Kristi kongefest
Når Jesus er konge, snus alt på hodet.
Alt bytter plass.
Da disiplene, de som var de nærmeste vennene til Jesus, ville vite hvem som var viktigst i
verden, og størst i himmelriket, festet Jesus øynene på et lite barn, kalte det til seg, og lot det
være sentrum.
Med denne handlingen sa han:
Barnet viser oss livet. Viser oss hvem vi er. Det viser oss himmelen og det viser oss Gud.
Barnet er vår kompassnål og det er vår største skatt.
Med takk og glede skal vi få gjøre som Jesus. Vi skal få samle oss om barnet. (DÅP)
–––
Preken
En gutt var født blind. Han levde i et samfunn der blindhet ble sett som et tegn på forbannelse. Slike tanker skapte mye frykt. Folk som var syke, var redde for hva dette handle om. De grublet repeterende: Var sykdommen straff for noe de eller deres foreldre hadde gjort? Var de som en syndebukk å regne? Skulle de bare finne seg i å være utstøtt? Var det ingen som skulle bry seg om deres egen versjon av historien? Plagene deres? Lengslene deres?
Ulike folk ga ulike svar på disse spørsmålene, men de surret alle omkring de samme tabu og, forvirringen ble etter hvert til en kollektiv angst. I angstens kjølvann vokste fordømmelse, undertrykkelse og manipulasjon. Regler ble laget for styrke dem som hadde makt, og for å holde fattige nede. De som var annerledes skulle unngås. Kun de som liknet på deg selv, skulle du bry deg om. I dette samfunnet, ble det slik at troen på magi og også på overholdelsen av rigide regelsystemer, ble viktigere enn å ta vare på hverandre og lytte til hverandre. Folk begynte å kretse rundt seg selv. De krøket seg innover i mørket i stedet for å åpne seg utover mot lyset. Til dom er jeg kommet til denne verden, sa Jesus.
Bibelen er en bok som forteller at dens ord er kjøtt. Altså at Guds ord hører til i kropper som hører til i en tid, på et sted i vår verden. Tiden og stedet for dagens evangelietekst, er Jerusalem rundt år 30. Motivasjonen for Jesus til å si det han sier, er nettopp historien om en blind gutt og hvordan han ble behandlet. Og det er Jesu egne disipler som spør hva for galt denne gutten kan ha gjort. I fortellingen åpner Jesus guttens øyne så han får synet tilbake, men ingen blir egentlig glade. Helbredelsen vekker i stedet en ny forvirring. For: den er et brudd med alle regler, alle tabuer og alle de fordommene som florerte. Ikke bare gjorde Jesus helbredelsen på en sabbat da alt arbeide var forbudt, nei han gjorde også noe som mennesker ikke skal kunne greie, bare Gud. Og han behandlet en guttunge som om han skulle ha like stor verdi som en voksen myndighetsperson.
Helbredelsen av den blinde gutten , ble en av hendelsene som brakte Jesus nærmere korset.
Kapittel 9 hos evangelisten Johannes, hvor vår prekentekst i dag altså hører hjemme, er et mektig kapittel. Det er som en høydramatisk novelle. Og omtrent midt i novellen, finner vi setningen til sangen som vel er en av kristenhetens mest kjente. Amazing Grace: I was blind, but now I see!» Setningen kommer fra den unge gutten. Stilt mot veggen av den religiøse makteliten som samler på indisier mot Jesus og alle som vil anerkjenne ham, sier gutten enkelt: «Om Jesus er en synder, vet jeg ikke. Men dette vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg.».
Utsagnet dirrer. Gutten står som alene i en storm. Selv foreldrene hans har overgitt ham. De er redde. Ingen forsvarer ham. Men han snakker. Enkelt. Sant. Og ut fra egen erfaring. Og det han sier, har gitt ord til bønn i sorg og kamp for generasjoner. Amazing Grace har gitt kraft til enkeltpersoner og grupper siden den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen. Ordene og melodien har hentet ut kraften i mennesket og nåden fra Gud. Sangen har gitt mot til å være oppreist. Den har gitt kristendom et ansikt av menneskelighet. Kjærlighet. Nåde. Håp.
Til dom er jeg kommet til verden, sa Jesus - og gir oss et handlingsalternativ. En annen slags måte å leve på enn den som skaper fordommer og fordømmelse, stigmatisering og fremmedfrykt, utestengelse og mobbing.
«Kanskje vi også er blinde?» sa fariseerne, og drar begrepet fra kropp til metafor. Jesus lar dem ikke få overta det ordet, men konfronterer dem i stedet med deres selvgodhet. De har jo tilranet seg en rolle basert på en påstand om at «de ser». De er blitt til undertrykkere. De har misbrukt Guds ord og navn. Derfor drar Jesus dommens betydning en runde til. «Deres synd blir stående» sier han. Fordi dere utgir dere for å være seende, men kan umulig være det når dere ikke tar hensyn til menneskers nød og viser barmhjertighet.
Jeg kan ikke forstå retorikken i dette annerledes, enn at Jesus nok en gang sier at hans dom handler om at de siste skal bli de første. Og at det finnes en dyp anstendighet i erkjennelsen av eksistensiell fattigdom, og i motet til å vedkjenne seg sin avmakt. Og at de som synker i seg selv, og sier de ikke kan tro eller håpe eller elske eller i det hele tatt leve, er de som viser seg som troende, som håpende, som elskende – i sin lengsel. Det er disse utstøtte, blinde og forslåtte, - rettighetsløse på så mange vis - som blir gudsriketegn i verden. Mens sier vi: Vi tror, vi håper, vi elsker – men lukker vår forståelse for hva dette innebærer og så lar det bli til tomme ord, ja da forviller vi oss inn i den innkrøkethet,, som i Jesu munn kalles synd.
Til dom er jeg kommet til denne verden, sier Jesus. Og blir selv en som utsettes for verdens dom.
Vi vet at det felles rettferdige og urettferdige dommer ved våre Domstoler og i vår forvaltning. Vi vet også at dette skjer på et mellommenneskelig plan.
Vi vet at en rettferdig dom kan gi fred, men også smerte. Vi vet at en urettferdig dom, kan skape sår, men også falske seierherrer.
Bibelens fortellinger har vært brukt til å gi næring til både rettferdige og urettferdige dommer. Men jeg er overbevist om at Jesus ikke døde for å gi falskheten styrke. Tvert imot. Jesus døde for å gi sårbarheten kraft. Jesus døde for at ingen liten gutt eller jente skal være uten vern i et samfunn som både skaper og jakter på syndebukker. Jesus døde for at du og jeg skal bli seende. Kjærlighets-seende. Til dom er jeg kommet til verden, sier Jesus, og det minste i oss kan trekke et lettelsens sukk. For det minste i oss vet at rettferdigheten og oppreisningen er nær ved disse ordene. Våren er nær. Lyset og kraften og energien er nær. Vi trenger ikke tro eller vite mer enn at vi vil være med på å åpne for Guds rike. I hvert menneskemøte. I hver avgjørelse vi måtte ta. Forsøke å se som Jesus så.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, vår skaper, frigjører og livgiver, som var, er og være skal, èn sann Gud fra evighet til evighet. AMEN.
–––
Forbønn
Fredens Gud,
Med blikket festet på de store maleriene her i østskipet, har vi blitt minnet om at alle
menneskers sårbarhet også er din.
Vi ber for alle som må flykte på grunn av krig og uro.
Vær nær de druknende. Kom med håp til pårørende og overlevende. Gi kraft og mot til alle
som lever i flyktningeleire.
For din hellige fødsels skyld.
Herre, hør vår bønn
Tidens og evighetens Gud,
Med blikket festet på de store maleriene i sydskipet, har vi blitt minnet om vår
plass i tid og rom.
Vi ber for livet på jorda og for artene som er truet.
Vær nær alle som mister livet og livsgrunnlaget som følge av klimaendringer. Kom med
Håp. Gi kraft og mot til forskere og hjelpearbeidere.
For din skapelses skyld,
Herre, hør vår bønn
Nådens Gud,
Med blikket festet på de store maleriene i nordskipet, har vi blitt minnet om englenes
inngripen.
Vi ber for alle gode budbærere.
Vær nær alle som lengter etter englevakt. Kom med håp ved livets begynnelse og livets slutt.
Gi kraft og mot til alle som skal bære livet frem.
For det sårbare barnets skyld,
Herre, hør vår bønn
I stillhet vil vi legge frem for deg det vi kjenner oss alene med i våre livssykluser.
Møt oss med ditt ord. Mett oss med ditt nærvær. La oss kjenne at våre liv er favnet i ditt. Du som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet.
Herre, hør vår bønn. AMEN.