Andakt ved domkirkeprest Valborg Orset Stene
Marcus André Berg, orgel
Mandag 16. mars kl. 15.30
I Skaperens, Frigjøreren og Livgiverens navn. Amen
Oss og dem. Ofte tenker vi slik, snakker vi slik. «Hva er det med dem, sånn er ikke vi». Eller: «Vi må passe oss for dem». Slike tanker har opprettholdt fiendskap og skillelinjer, har utløst kriger gjennom historien. Slike tanker følger visst oss mennesker.
Oss og dem. Bibelen inneholder fortellinger om erfaring med liv og tro, den er også full av fortellinger om mennesker som erfarte å leve med skiller. Skiller mellom rene og urene, riktige religiøse og feil religiøse, utvalgt folk og utstøtt folk. Skillene førte til avstand mellom mennesker, undertrykket noen og gav privilegier til andre.
Jesus sine ord og væremåte støttet ikke slike tanker. Delte ikke mennesker inn slik. Han snakket på en annen måte. Det Jesus ville gi, var for alle.
Oss og dem. Lenge tenkte vi kanskje også slik om det viruset som først spredde seg i Kina: Så lenge noe skjer langt unna, så lenge noe virker fjernt fra vår virkelighet, så angår det oss ikke. Det er lett å tenke slik.
Kanskje aldri før har vi vært i den situasjonen vi er i nå. Sjelden erfarer vi det vi gjør nå, at vi er èn menneskehet. Én verden. For viruset sprer seg uavhengig av etablerte skillelinjer. Vi er alle sårbare. Vi er alle utsatte.
Noen skal vi hegne særskilt om nå i denne situasjonen, noen blant oss trenger ekstra beskyttelse og omsorg. De eldre blant oss, barna, og de som allerede har svak helse. De som allerede er blitt syke.
Men når det gjelder hvem av oss som er utenfor eller innenfor, hvem av oss som er smittebærere, så oppheves skillelinjene. Ingen av oss er fritatt. Det som truer kan ramme oss alle. For det som truer oss er midt i blant oss. Kan være i oss alle.
Derfor er det vi nå også erfarer en annen enhet enn på lenge. Vi er alle skyldige overfor hverandre. Til å gjøre det vi er pålagt, vise ansvar. Ingen er fritatt.
Kanskje denne tida vi er inne i nå, får oss til å tenke og snakke om hverandre på en annen måte? Får oss til å oppleve ett større vi. Kanskje det også får fram noe av det beste i oss. Får fram en annen nærhet til hverandre. Får oss til å gjøre noe som ligner det Jesus viste, en nestekjærlighet som ikke begrenser seg til noen få. Men som omhandler alle, som opphever skillelinjer.
Jeg har også tenkt på om den tida vi er inne i nå - også kan få oss til å samtale med hverandre på en annen måte, fordi det er mer tid mellom oss.
Jeg er en av dem som ikke så ofte tar opp mobilen for å ringe. Det er lettere å kommunisere ved å sende en melding på messenger og sette en «like».
Men kan hende gir denne situasjonen vi er i nå – en mulighet til å gjenoppta det å ringe til hverandre for å samtale? Da kan vi høre hverandres stemmer. Og når vi hører nyansene i stemmen, og slik hører uro eller takknemlighet, kan vi kanskje oppleve en nærhet til det som blir sagt? Kan vi kanskje oppleve en nærhet selvom det er avstand mellom oss?
I dagene som kommer vil vi merke hvor mye vår nye levemåte vil kreve av oss. Vi må lære nye praksiser for avstand og nærhet. Vi vil få nye forståelser for hvor sårbare vi er. Få nye innsikter i hvor mye vi tross alt kan like det forutsigbare, hverdagslige. Kan like å ha kontroll.
Vi vil få nye fortellinger om livet. Kanskje vil vi også få nye fortellinger om tro? En tro som tar utgangspunkt i at vi alle er sårbare mennesker. At vi er alle utsatt. At det ikke er oss og dem. Men et vi her. Og vi har alle behov for den samme kjærligheten.
Denne tida har gitt oss et nytt uttrykk: Koronafast. Noen sitter hjemme, noen sitter på flyplasser og venter på å få komme hjem. Å sitte fast er ikke en god opplevelse.
Denne tida kirka er inne i nå, heter faste. Ordet faste kommer fra norrønt, og ja, det betyr fast, som i «å holde fast».
For å overholde faste var det tradisjonelt mange regler å fastholde. Faste i vår tid, slik jeg og mange taler om det, handler om å velge fravær av noe for å komme nærmere det vesentlige. Det vesentlige i troen, for håpet og kjærligheten.
Nå skal en samlet nasjon holde fast på de reglene myndighetene til enhver tid pålegger oss. Det er uvant å bli styrt hvordan en skal leve. Og vi har ikke valgt det. Men nå er det nødvendig. Fordi vi skal få til det vesentlige. Å ta vare på hverandres liv. Det er også en måte å sammen holde fast i håpet.
Kirkas budskap i fasten er også at vi blir holdt fast. Av en større makt enn vår egen. Som holder fast, midt i vår avmakt, uansett hva vi er redde for, uansett vår utrygge framtid.
I alt dette vi nå skal gå inn i, vil jeg at vi skal ta med oss noen ord fra Bibelen. Ord som ble talt til mennesker som levde med å finne ut hvordan de skulle være ett. De kom fra ulike tradisjoner, de var vant til å tenke at det var skiller mellom dem.
Orda blir igjen aktuelle. Tidsskille mellom bibelens og nåtidens mennesker oppheves. Det er ikke nødvendigvis oss og dem. Det er et vi her.
Orda ble talt til mennesker i Italia. Til en menighet i Roma for to tusen år siden. Jeg leser fra Romerbrevet kapittel 8.
For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, (39) verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.
(I tillit til at det ikke er oss og dem)
I tillit til at det er et vi nå
I tillit – kan vi tro at Gud holder oss fast i sin kjærlighet denne fasten. I alt vi erfarer.
—
Bønn
La oss be og tenne lys, med noen av orda vi pleier å ha med i ettermiddagsbønnen på mandagene her i domkirka.
Gud, til deg kommer vi med vår frykt og vår uro, med vår lengsel og vårt håp. Møt oss med din godhet og mett oss med den fred som ditt nærvær bringer. Befri oss fra det som tynger og binder, så vi kan glede oss over livet.
Vi tenner et lys for alle helsearbeidere som jobber dag og natt for å ta vare på alle syke og hjelpe de trengende.
Vi tenner lys for alle barn som er engstelige, for alle som ikke har et trygt hjem å tilbringe disse dagene i.
Vi tenner et lys for kjærligheten, så vi ser at vi er elsket og kan dele Guds kjærlighet med hverandre.
La oss sammen be den bønnen Jesus lærte oss:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen
Ta imot velsignelsen:
Velsignet være øynene dine, så du ser klart
Velsignet være munnen din, så du taler sant
Velsignet være ørene dine, så du hører det som blir sagt til deg
Velsignet være hjertet ditt, så du fylles med kjærlighet
Amen.
—
Gud velsigne himmelen over deg,
jorden under deg,
Guds bilde inne i deg,
og ettermiddagen foran deg.
I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn
Amen.