Andakt ved generalsekretær i Kirkens Nødhjelp Dagfinn Høybråten
Tirsdag 31. mars 2020 kl. 15.30
Tekst: Evangeliet etter Lukas 4,16–19
—
Det er fastetid i kirken. Vi inviteres til bønn og til et nærere fellesskap med Gud. Gjerne ved å avstå fra noe av alt det som trekker oppmerksomheten vår vekk fra det som ligger Gud på hjertet. Slik er fastetiden en hjelp til å forberede den kristne kirkes største høytid: påsken.
2020 er året da alt ble annerledes. Fastetiden ble til en tid fokusert på å bekjempe en snikende epidemi. Vi har i sannhet måttet avstå fra svært mye av det vi tar for gitt. For mange har det blitt en tid med uro. Tryggheten i det vante, det ytre og det nære, er rokket. For noen er det kanskje blitt en påminnelse om å søke trygghet i noe som ikke rokkes?
Vi vet nå at vi ikke kan samles til påskefeiring i kirkene våre. Vi går glipp av den tradisjonsrike påskekonserten. De som hadde gledet seg til hytteturen i påsken, og til fellesskap med venner og familie kjenner på tap og skuffelse. Vi kjenner på uro for verden, for oss selv og våre nærmeste. Noen er rammet av sykdom. Mange kjenner på ensomhet.
La oss i denne tiden et øyeblikk stanse opp ved hvordan Jesus fastet før han gikk inn i den tjenesten som ledet fram til påskens drama. Kan vi lære noe av ham i denne situasjonen som er viktig for oss i dag?
Før Jesus tok fatt på sin offentlige tjeneste fastet han i førti dager. I denne perioden ble han satt på prøve. På mange måter kan vi se at hans lederskap ble testet på de områder der fallgruvene for en leder ofte finnes: Fristelsen til makt, ære og berømmelse og til å tiltrekke seg oppmerksomhet i kraft av egen person. Når vi kjenner historien, kan vi forstå hvorfor det var viktig. Vi vet at det var krefter i tiden som ville bruke Jesus i sitt maktspill og dermed avlede ham fra det som var hans oppdrag.
I fasten erfarte Jesus Guds styrke til å overvinne fristelsene til å bygge på menneskelig makt, ære og berømmelse. Han forlot ørkenen og fasten «drevet av Den hellige ånd».
I forlengelsen av fortellingen om Jesu faste i ørkenen, leser vi i Lukas 4 om hvordan Jesus vendte tilbake til sine hjemtrakter. I Nasaret kom han til å holde det som på mange måter fremstår som hans programtale (v. 16-19):
Jesus kom til Nasaret, hvor han var vokst opp, og på sabbaten gikk han inn i synagogen, slik han pleide. Da han reiste seg for å lese, rakte de ham profeten Jesajas bok. Han åpnet bokrullen og fant stedet der det står skrevet:
Herrens Ånd er over meg,
for han har salvet meg
til å forkynne et godt budskap for fattige.
Han har sendt meg for å rope ut
at fanger skal få frihet
og blinde få synet igjen,
for å sette undertrykte fri
og rope ut et nådens år fra Herren.
Så rullet han bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham. Han begynte da med å si: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»
Sammenhengen mellom fasten i ørkenen og det gode budskapet for fattige og undertrykte er veldig tydelig i dette kapitlet i Lukas-evangeliet. Veien inn i Guds nærvær blir også et møte med Guds hjerte for de fattige og undertrykte.
Jesu vandring i ørkenen betydde at han måtte avstå fra mye av det vante. Vi vet at han avsto fra å spise. For mennesket lever ikke bare av brød. I sitt møte med fristelsene svarte han med Guds eget ord, den åndelige føden. Fasten styrket Jesus i hans fokus på det viktigste. Det blir tydelig hvor han er forankret.
Da han vendte tilbake til Galilea, gjorde han det i Åndens kraft, leser vi. Derfor kan han i Nasaret-synagogen tale om at profetordet er oppfylt og om at Herrens Ånd er over ham.
Fasten er en tid til ettertanke og fordypning, sier forfatteren Peter Halldorf i sin nye bok med betraktninger for fastetiden. Han oppmuntrer til at fasten blir en tid for det de gamle kalte «åndelig lesning», refleksjon og stillhet. – Tar vi denne tiden på alvor, er det ikke til å unngå at en fornyet kjærlighet spirer fram, skriver han i forordet til boken.
Fastetid gir først og fremst en anledning til å vende vår oppmerksomhet mot Gud. Bønn og lesning av Bibelens ord kan hjelpe oss i dette. Jesus taler om at mennesket ikke bare lever av brød, men av hvert ord som går ut av Guds munn. I fastetiden kan det fremme denne oppmerksomheten at vi må avstå fra noe vi tenker vi er temmelig avhengige av. Det kan hjelpe oss å leve enklere og bære mindre bagasje.
Men teksten vi leste innledningsvis åpenbarer også en annen sammenheng.
Jesus kom ut av fasten med gode nyheter for de fattige.
Etter å ha kommet ut av ørkenen og sin egen faste, proklamerer Jesus de gode nyhetene nettopp for fattige og undertrykte. Når han vender ut av ørkenopplevelsen, gjør han det fylt av Guds hellige ånd. Og han vender ut av fasten med sin programtale for solidaritet. Denne oppstarten kommer til å prege hans gjerning. Ja, det rammer inn hele Jesu tjeneste. Noe av det siste han minner disiplene om før han går inn i påskens drama er dette: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» (Matt 25,40)
Fastetiden er en anledning til å vende vår oppmerksomhet mot vår neste og bort fra oss selv og egne behov. Fastens møte med Gud er et møte med utfordringen fra den som er fattig og undertrykt. Og en faste fokusert på den som er i nød, gir mulighet til å erfare Gud.
I profetordet fra Jesaja 58 om den fasten Gud har valgt springer nettopp denne sammenhengen oss i øynene:
Dette er fasten jeg har valgt:
å løse urettferdige lenker,
sprenge båndene i åket,
sette undertrykte fri
og bryte hvert åk i stykker,
å dele ditt brød med sultne
og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
Du skal se til den nakne og kle ham,
du skal ikke snu ryggen til dine egne.
I det foregående kapittel i Jesaja-boken sies det at Gud bor i det høye og hellige og hos den som er nedbøyd og knust i ånden (Jes 57,15).
Gudsnærværet hos den som er knust og nedslått, kan bare erfares hvis vi selv følger utfordringen om å dele brød, løse lenker og la hjemløse komme i hus.
I denne helt spesielle fastetiden i 2020, har vi alle måttet avstå fra mye av det vante. Kan det komme noe godt ut av det? Kan det skjerpe vårt fokus på hva som er viktigst? Hva vi virkelig trenger? Hvor tryggheten vår er forankret? Kan det bli en tid da vi på en spesiell måte står opp for rettferdighet, og lar det få noen konsekvenser for oss selv? På et dypere plan er fasten i alle fall en unik mulighet til å søke et nærvær tett på Guds hjerte, og å høre hans hjerteslag for mennesker i nød.
Det er ingen tilfeldighet at Kirkens Nødhjelp hvert eneste år gjennomfører en stor landsomfattende innsamling til sine humanitære formål nettopp i fastetiden. Nettopp det «å dele ditt brød med sultne» eller «Brød for verden», var tema for Kirkens Nødhjelps årlige fasteaksjon fra midten av 1960-tallet. Etterhvert ble hvert års konfirmanter mobilisert til å gå ut med de velkjente lilla fastebøssene. I år har vi måttet rekruttere digitale bøssebærere.
Fasteaksjonen har gjennom alle disse årene tilbudt alle folk i Norge en mulighet til å gi til humanitære formål. I år samler vi inn til vår innsats for å skaffe rent vann og gode hygiene tiltak de mennesker som er svært sårbare i møte med Corona-pandemien. Men fremfor alt kan aksjonen brukes som del av en fastetid der vi konkret og praktisk avstår fra noe av det vi regner for vårt eget, for å bringe gode nyheter til mennesker som trenger det.
Den påsken vi forbereder oss til i fasten, blir også annerledes i år. Men for den kristne kirke er påsken alltid en feiring av livskreftenes seier over dødskreftene. La oss se årets påskefeiring i dette perspektivet. Vi innretter oss annerledes for å beskytte liv og spare liv når vi feirer livskreftenes seier påskedag.
Fasten er en vei inn i stillheten ved Guds hjerte. Og det er en vei ut til det Gudsnærværet som finnes hos mennesker i nød. Inspirert av Jesu egen programtale, kan vi i fastetiden ta imot de gode nyhetene. Og vi kan selv være de gode nyhetene for medmennesker. Tross omstendighetene kan vi se fram til en dypt meningsfylt feiring av livskreftene denne påsken.