Intimasjon
I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.
I dag vil jeg starte med å si TAKK.
Takk for at dere er her. Det fyller meg med glede å se dere – og å være i samme rom.
Og: Takk for at dere tar koronareglene på alvor, spriter hendene og sørger for en meters avstand også her, og gjennom hele gudstjenesten.
Dette er vår første åpne høymesse i koronatiden. Både gjennom påske og pinse – og det meste av fastetiden har gudstjenestene våre kun vært mulige å delta i gjennom strømmede sendinger.
Gjennom sendingene er Oslo domkirke blitt et enda større og åpnere fellesskap, samtidig er det slik at mange føler seg fattigere og mer ensomme fordi dette rommet og dette fellesskapet ikke har vært åpent på normal måte.
Måtte denne gudstjenesten styrke oss som enkeltmennesker og fellesskap, og hjelpe oss til å ta vare på livet og hverandre fra dag til dag.
Foran Guds ansikt kan vi legge av alt som tynger. Det ligger en frihet i dette. En mulig ny begynnelse. La oss derfor, i tillit til Guds visdom og kjærlighet, bøye oss for Gud og bekjennes våre synder.
—
En preken om dåp holdt av Elisabeth Thorsen i Oslo domkirke søndag 14. juni 2020.
Preken
Det er noen ord og begreper som lager høye skuldre i kirken. Jeg tror setningen «agnene skal han brenne opp med en ild som aldri slukner» kan ha en slik virkning. De høye skuldrene er et uttrykk for en guard. Et forsvar. Og det kan være fornuftig. Vi er blitt skremt før. Likevel vil jeg forsiktig foreslå at vi tar ned den guarden nå, og våger kontakt. Nærkontakt med bibelteksten i skaperens, frigjørerens og livgiverens navn.
Det er Johannes som snakker i dagens evangelieutsnitt. Lidenskaplige Johannes. Klarsynte Johannes. Sønn av den egentlige ufruktbare Elisabeth og den jødiske presten Zacharias. Født et halvår før Jesus. Oppvokst i et miljø av tro og vilje til liv i samfunn med Gud. Nå hadde troen og lidenskapen drevet ham bort fra samfunnet og inn i ødemarken. Måltider i felleskap med andre var byttet ut med villhonning og gresshopper. Vanlige klær var byttet ut med en kappe av kamelhår. Like fullt ble han en som folk søkte til. Og en som videreførte det å velsigne og det å rettlede. Det må ha vært integritet, nærvær og oppmerksomhet over hans skikkelse.
Johannes kjente til fortellingene om Moses, israelittene i Egypt, og det store Exodus. Den mektige fortellingen om hans folks frigjøring. Han hadde levd i den fortellingen i synagogen hjemme hos sin Far. Og løftet om frihet må ha stått i grell kontrast til det folket hans nå opplevde som et lydrike under Romerriket. Hvis jeg forsøker å se for meg sinnet til Johannes, ser jeg store kontraster som støter mot hverandre. De konstante kollisjonene skaper mørke og lys. Hos de fleste ville et tyngende og lammende mørke oppstått. Hos Johannes oppstår lidenskap og handlekraft. Lys. Lyn. Han vil omvendelse.
Det greske ordet for omvendelse, er metanoia. Ordet metanoia har et stort innhold. Ordboken foreslår «en transformativ hjerteforandring», og sier at begrepet antyder prosessuelle statier som avvisning, tankeskifte, omvendelse og soning. Videre sier ordboken at en sekundær betydning kan være «konvertering» og «reformasjon». Johannes sier altså «Jeg døper dere med vann til avvisning, til tankeskifte, til omvendelse og til soning.»
Tenk hvis det som kapsler oss inne og hindrer oss i å leve, kunne løsne og blåse bort med vinden.
Tenk hvis det beste i oss kunne få samle seg og skinne.
Tenk hvis vi kunne være næring for hverandre. Livsreservoar.
Jeg dikter ordene inn i Johannes sitt sinn. Jeg tror de finnes inne i ham – som en lengsel. En drøm. En bønn. Og at det er derfor han sier det han sier. Og gjør det han gjør. Jeg dikter min egen lengsel inn i hans.
Johannes er beskrevet i det nye testamente allerede da han var et foster. Det står at han hoppet i morens mage da den svangre Maria kom på besøk. Jesus og Johannes har altså hatt en forbindelse gjennom sine mødre fra før de var født. Nå er Johannes en slags storebror som peker på sin lillebror og sier «Han er størst!» og vi tilhører samme bevegelse. Samme prosess til frihet og oppreisning, sannhet og rettferdighet. «Jeg døper med vann til omvendelse», sier Johannes «men han som kommer etter meg skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.»
Johannes bruker ordet «dåp» både konkret og metaforisk når han snakker slik. Og det passer fint, for dåp er både noe konkret vi gjør, og noe som peker ut over selve handlingen. En dåp er en innvielse og en helliggjørelse. Det er en åndelig aktivitet som handler om å se, gi tilknytning og verdiggjøring. Jesus vil helliggjøre og innvie med ånd og ild. Og hva Johannes mener med dette, forklarer han så gjennom et bilde fra landbruket.
Jesus skal innvie og helliggjøre mennesket slik en kornbonde behandlet sine fylte aks på denne tiden. Han skal bruke en kasteskovle – altså en slags stor tregaffel som han kan samle det treskede kornet med før han kaster det opp i luften og lar vinden blåse agnene bort. Agnene er skallet rundt kornet. Agnene er lette og blåser bort med vinden. Det modne kornet er tungt og faller ned til jorden. Bonden brenner agnene opp, men samler kornet i låven sin.
Det kan høres fint og tilforlatelig ut dette. Det kan høres ut som et åpent og godt bilde. Men det er fem ord som bringer uhyggen eller alvoret inn. Og det er ordene «med en ild som aldri slukner». Men noe er likevel annerledes i akkurat denne teksten. Ilden som aldri slukner står sammen med ordet dåp. Jesus bruker altså denne evige ilden til å innvie mennesker, helliggjøre mennesker. Og målet er dåpens gave: Fellesskapet. Frelse. Himmelrike.
Kan dåpen av ånd og ild som Johannes snakker om, sammenliknes med den livslange skapelse som skjer oss gjennom det som møter oss i livet? Og er det slik at denne skapelse fortsetter i døden? Er Jesu dåp av en slik karakter? Jeg synes det ligger et slikt forståelseslag i teksten.
Hvordan dåpen skal forstås er det tenkt og skrevet mye fint om gjennom hele kirkehistorien. I den augsburgske bekjennelse står det at dåpen bør brukes slik at troen slutter seg til. Fordi troen er det evige mål for våre liv.
Tro må her forstås som tillit, tenker jeg. Tillit til at vi hører til. Slik Jesus og Johannes følte at de hørte til hos hverandre fra før de var født, slik er også målet for alle menneskers liv at de skal vite at de hører til hos hverandre og hos Gud. Og at denne tro, tillit, kunnskap, skal skape mening og rikdom i våre liv. Alt vi opplever, alt som skjer oss kan brukes til å skape noe i oss: Et åpent sinn, en várhet for andre mennesker og for livet selv, en nestekjærlighet som ikke bare bygger på tillit, men også skaper den.
At dåp kan skje med vann og ånd og ild, forteller oss at dåp er det som både renser oss og gjør oss levende. Og at det som renser oss og gjør oss levende, er dåps-hendelser. Er hellige og innviende hendelser som gjør oss helere.
Martin Luther sammenliknet dåpen det med å dø og det å oppstå. Han fornyet bildene både fra Exodus og evangeliene. Og han understreket at dåpen og det den representerer er noe som skjer med oss. Slik som det å våkne etter søvn er det: Å våkne er ikke en prestasjon, men noe vi opplever. Å bli helliggjort, innviet til livet og til Gud, er heller ikke noe vi presterer, men noe som skjer med oss. Noe vi opplever.
Og det skjer gjennom dagene og nettene vi lever. Det skjer gjennom skiftningene av lys og skygge. Det skjer gjennom det som kjennes ut som kamper av ild. Det skjer gjennom det som kjennes som gaver av pust. Det skjer i tid og evighet.
I en kristen teologi har også en kasteskovl korsets form og funksjon. I Jesu hender er også den et redskap til frelse.
Vann, ånd og ild. Livet selv vil innvie oss til tillit. Innvie oss til nye begynnelser. Innvie oss til tro. Våre høye skuldre skal få senke seg. Våre fastlåste forsvarsmekanismer skal oppleve å bli løst. Verdens uro, vår uro er fødselsveer. Jesus har overvunnet døden.
Så la oss vandre i lyset. Som lysets barn.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, vår Skaper, Frigjører og Livgiver, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.