17. søndag i treenighet
Høstens påskedag
Høymesse i Oslo domkirke
Preken av ledende domkirkeprest Elisabeth Thorsen
—
Intimasjon
I Guds nåde og fred ønsker vi hverandre velkommen til gudstjeneste på høstens påskedag.
Det er et under dette,
at frukten og frøene vi kan ta i hendene,
bærer liv i seg.
Legger vi det i munnen, holder det oss oppe.
Legger vi det i jorden, kan gi liv igjen og igjen.
«Jeg er oppstandelsen og livet” sier Jesus. Og bærer bud om et under vi aldri kan forstå men som vi like fullt kan leve i lyset fra.
På ulikt vis, tråkker vi livet ned.
På ulikt vis, vender vi oss bort fra oppstandelsens kilder.
La oss nå, med kirkens gamle ord, bøye oss for Gud og bekjenne våre synder.
Dagens bønn
Evige Gud, vår skaper,
du reiste Jesus opp fra graven.
Vi ber deg:
Gi din kirke kraft til å tale livets ord i dødens verden,
så alle kan sette sitt håp til ham som er oppstandelsen og livet,
Jesus Kristus, vår Herre,
som med deg og Den hellige ånd lever og råder,
én sann Gud fra evighet til evighet.
Amen
Preken
«Tyngden og alvoret i døden, gir styrke og mot i livet.»
Jeg leste denne setningen nettopp på Psykologisk.no. Hun som skrev artikkelen fortalte om hvordan ektemannens død hadde endret hennes eget og barnas liv. «Det intense i døden gir liv til livet.» sa hun.
Den siste tiden har det gått en debatt her i Norge om hvorvidt det er ok av en kunstner å male et portrett av en døende far. «Plutselig kom døden og overrumpla oss alle sammen.» sa kunstneren. «Og da visste jeg at jeg måtte reagere på situasjonen og klare å skildra det. Det var helt nødvendig å gå dypt inn i det.»
Dette året har vi snakket mer om død enn på lenge. Fokuset skyldes covid 19 og den frykt, sykdom og død som dette viruset har spredd over hele verden.
«Herre, hadde du vært her, hadde ikke broren min vært død» sier disippelen Marta i dagens evangelietekst. Og hennes utsagn likner på fortvilede utsagn fra søsken, foreldre, ektefeller og venner som har mistet sine nærmeste over hele verden. Det er en ærlig bønn fra et menneske i sorg som ønsker å beholde sin tro på en allmektig Gud. «Herre, hadde du vært her …»
«Når huden er revet av meg, og kjøttet er borte, da skal jeg se Gud.»
Det gamle testamentets Job-skikkelse er en annen slags stemme. Det er på en måte den døde selv som snakker. En dødelig såret som maner frem et håp. En visshet. En slags rettferdighet.
Hvis det intense i døden skal få gi liv til livet, må vi være i berøring med den. Se den når den møter oss i kraft av sviktende helse i vår egen kropp. Se den, når den rammer våre nærmeste. Se den, slik den møter oss, i tall og navn og bilder fra verdens mange dødsmarker. Se døden. Ikke overse den.
Det er en gammel innsikt dette, at ved å se død, skal vi se liv. Memento mori, kalles det. Både i kunsten og teologien. Memento mori, husk døden. For at du skal kjenne kjærlighet og glede ved livet. Og leve til du dør. Og: Leve om du dør.
Jesus omdirigerer Martas oppmerksomhet: Bort fra en provosert og fortvilet tilstand og over til den påle av håp som hans skikkelse er. Han får henne til å feste både blikk og tillit til ham, og sier: «Jeg er oppstandelsen og livet, og den som tror på meg skal leve om han enn dør.» Møtet med brorens død, fører henne dypere inn i livet.
Møter med døden vil alltid utfordre tilliten og troen for den som mister. Likevel er det slik at den tro og tillit som aldri konfronteres av død, opphører. Verken tro eller tillit kan vokse i et livs-vakuum. De er av en slik art at de vokser gjennom nedbrytning. Og veksten tar den tiden det tar. Og den finner de holdepunkter den trenger. Slik lærer livet oss at livet er.
Hva utfordrer din tro og tillit om dagen? Hva er det som kan få deg til å si som Marta: «Du skulle ha vært her, Jesus, da hadde ikke min bror dødd!» Eller som den plagede Job: «I døden, i alle fall Herre, når mitt kjøtt er tæret bort, da skal jeg se deg. Da skal jeg forstå.» Hva får oss til å sukke slik? Be slik? Søke Gud slik?
Om det er Korona. Barna i Moria. Trusselbildet i verden. Venner eller familie som er syke. Egen helse. Hva det enn er. Det er en bønn i slike sukk. Bønn som skal finne sitt svar hos en som selv har smakt døden. Hans navn er Jesus.
Det meste ved døden er tabu. Det er blitt som en floskel å påpeke det. Ikke desto mindre er det sant. Dødstabuet innebærer også et fortvilelsestabu. Et bønnetabu. Og jeg tror det er slik at vi undertrykker smerteuttrykket: Smerteskriket. Smertesukket. Smertebønnen knyttet til dødstapene. Vi holder det inne. Det betyr, at hadde vi vært Marta, hadde vi ikke villet la Jesus se den døde Lasarus. Vi ville heller ikke ha vist ham vårt sorg og fortvilelse. Vi ville ikke ha lukket ham inn.
«Mesteren er her og spør etter deg», sa Marta til Maria etter at hun hadde utøst både sin sorg, sin indignasjon, sin tillit og sin tro i møte med Jesus. Hun ville dele.
«Mesteren er her og spør etter deg» er også et budskap som gjelder i dag.
Våre erfaringer av død. Vår frykt. Vår sorg. Er ikke et punktum. Det er et kolon. Det åpner for noe. Det åpner for et dypere liv. Det åpner for dypere kontakt.
Så når vi synker, når vi føler oss like døde som bladene som faller av trærne, når vi føler oss like forfrosne som gjenglemte epler i septembertrær, så skal vi vite; vi faller i levende hender. Ved enden. I dypet. Bakenfor den siste døren, står Jesus. Han sier: Jeg er oppstandelsen. Du skal leve ved meg. I en fortsettelse som er åpen og trygg og sann.
Jeg har avsluttet hver preken her i domkirken med en lovprisning til vår treenige Gud. I dag vi jeg avslutte annerledes. Med en salme som er en bønn og som har vært sunget i folket vårt siden 1600-tallet. Teksten dukket opp i meg da prekenen var ferdig. Den starter som den fortvilede Job: I bønn om skrift før den vever seg inn i alle menneskers lengsler. Også mine.
Skriv deg, Jesus på mitt hjerte,
du min konge og min Gud,
at ei lyst, ei heller smerte,
deg formår å slette ut!
Denne innskrift på meg sett:
Jesus ifra Nasaret,
den korsfestede, min ære
og min salighet skal være.
AMEN
Kunngjøringer
Takk for at dere overholder koronareglene når dere er her i kirken. Husk å holde en meters avstand også når dere skal frem til nattverd eller tenne lys.
Vi minner om at dere ved utgangen skal levere arket på baksiden av programmet med utfylt telefonnummer og fornavn. Slik er det for å avhjelpe eventuell smittesporing.
Dagens offer kan også gis ved utgangen, men aller helst gis det ved hjelp av vipps. Se nummer i programmet.
Gavene vi samler inn i dag, går til domkirkens arbeid.
Domkirken holder åpen kirke alle dager nå, og vi har gudstjenester onsdager, fredager og søndager. De daglige messene ved sølvalteret er erstattet av en bønn fra prekestolen. Denne holdes kl. 12 på mandager, tirsdager og torsdager.
Følg med på domkirkens hjemmesider for øvrig program.
Menighetens forbønn
Evige Gud, vi ber for verdens land og folk.
Kom dem til hjelp som er i nød og fare.
Gjør vel mot dem som gjør vondt mot oss.
Miskunn deg over alle mennesker.
Gud, vi ber
Herre, hør vår bønn
Vi ber for vår by og vårt land, og alle som bor her.
Vern vår konge og hans hus.
Utrust våre ledere med visdom og kjærlighet.
Styrk livsmot og håp hos alle mennesker.
Gud, vi ber
Herre, hør vår bønn
I møte med sykdom og død, ber vi om å få kjenne ditt nærvær.
I møte med utenforskap og avmakt, ber vi om å få kjenne din kraft.
I møte med tungsinn og tvil, ber vi om fellesskap og tro.
Du som er oppstandelsen og livet, la oss få leve om vi enn dør.
Gud, vi ber
Herre, hør vår bønn. AMEN