Vi går inn i fasten, inn i en av de vondeste fortellingene. Fra det lengste døgnet i Jesus sitt liv, det mørkeste, det ensomste. Jesus er gått inn i kampen. Kampen for kjærlighetens seier, over ondskapen og dødens krefter.
Jesus går for å be. Ber om å få slippe. Slippe det det koster. Slippe mobben, sviket, smerten, ensomheten, døden.
Evangelisten Matteus lar oss komme tett på. Tett på kvalene, sorgen, angsten. Tett inn på det menneskelige. Vi kan undre oss – om Jesus kjenner på lysten til å la være. La være å gå inn i kampen, la være å følge kallet. Det er ennå mulig å velge et lettere liv. Han kan vike unna.
Jesus ber om å få slippe, slippe begeret, men ber om at Guds vilje må skje.
Fastetid er å erkjenne at livet er å kjempe for alt en har kjært. –Det er å erkjenne at vi trenger å våke og be, fordi det kan koste oss mye. I dag er vi i den første runden i kampen. Hvor vi kan kjenne på fristelsen til å la være å kjempe i det som livet legger foran oss. Fristelsen til å vike unna. Velge det mer behagelige. Velge å lukke øynene. Lukke øynene for andre, for urett.
Bli her og våk, lyder Jesus sin nakne bønn. Våk med meg i verdens natt!
I dag blir vi båret av den gregorianske messesangen. En eldgammel messemusikk som trolig har røtter tilbake til de tidlige synagogene. Den bredte om seg i den romerske kirken. Pave Gregor som var pave fra 590 i Roma har fått en del av æren for å samle og hegne om musikken, derav navnet gregoriansk. Gregor, han gjorde mye for kirkens utvikling- navnet hans betyr våk, fra gresk: gregoreo. Det er det samme ordet Matteus bruker i sin fortelling når han ber disiplene om å våke. Gregoreo. Våk med meg!
Slik den gregorianske sangen har lydt gjennom stemmebånd og i kirkehvelv i århundrer, har holdt seg våken og gjenoppvåknet på nye steder, slik har også kirkens kall om å våke holdt seg.
Noen må våke i verdens natt. Kirken er blitt refset for å være for våken i det siste. Det ble ikke tatt for god musikk å følge med timen. Kirken ble tatt for å være for våken på vegne av de svakeste, de mest utsatte. De som flykter, fra krig og undertrykkelse.
Men Våkenheten kommer fra Jesus selv. Våkenheten sendte et skarpt blikk på undertrykkelse i Galilea, når kvinner ble holdt nede bare på grunn av sitt kjønn. Våkenhet var også å finne i et mildt blikk mot barna som andre ville holde unna helligdommen, og den var tilstede i det sorgfulle blikk mot menneskemassen i Jerusalem som ikke forstod at nåden og sannheten var kommet til jorda, helt nært.
Hvis ikke kirken skulle våke, hvis ikke kirken skulle fortsette å kjempe for de svakeste, de forfulgte. Kjempe mot utestengelse, mot ondskap og fiendskap, så er den ikke lenger en troverdig kirke. Men det koster å stå opp for barmhjertighet og kjærlighet, det koster å trosse. Noen må våke i verdens natt!
En gammel legende på denne dagen, forteller om Valentin, også en biskop som levde i Roma, men noen århundrer før Gregor. Valentin har sin helgendag i dag 14.februar. Om ham vet vi lite. Men at dagen hans har fått en del oppmerksomhet er det ingen tvil om. Over hele verden sendes det blomster og kort mellom mennesker som elsker hverandre og vil gi et tegn på denne dagen -Valentinsdagen. Valentin ble fengslet fordi han ikke ville avsverge seg kristendommen. Han ble også fengslet fordi han viet byens soldater slik at de ikke kunne gå ut i krig. Han trosset keiserens befaling, og lot isteden kjærligheten få rom. Så ble Valentin en helgen. Slik forteller legenden. Kanskje er det fortsatt kraft i denne helgenfortellingen, om å trosse øvrighet- som ville stanse kjærlighet. Helgenfortellinger har alltid har noe som ligner fra Jesus.
Å kjempe for andre, kjempe for kjærlighetens krefter på denne jord, synes ikke mindre aktuelt i vår tid.
Jesus kjemper der han ligger i Getsemanehagen. En kamp for at kjærlighetens krefter skal få rom i verden. Han ble overgitt i hender som ikke gjenkjente Guds kjærlighet da den kom helt nær.
Jeg synes at noe av det vondeste og såreste med denne fortellingen er ensomheten der i hagen. Han har noen rundt seg. Hvorfor kunne de ikke bare stilt opp! De svikter når det gjelder som mest. Jesus kommer med den mest nakne bønnen noen kan be til dem som står rundt; vær der for meg! Våk med meg!
Den bønnen kan vi kanskje kjenne igjen. Det er en bønn som lyder ved mange sykesenger hver kveld, der hvor angsten kan dirre, og alle spørsmålene som ikke har svar, er påtrengende- hvordan vil den medisinske behandlingen gå, hva kan skje, kommer jeg til å dø? Vær der for meg!
Den såre bønnen lyder i skolegårder der hvor mobben står rundt og den ene står alene. Hvem er for meg?
Vær der for meg. Den skjøre bønnen lyder foran en avskjed, hvor den ene skal forlate for å få en framtid i et annet land. Som innebærer å kjempe seg gjennom opprørt hav, over landegrenser og gjennom innstrammede asylregler. Hva kommer til å skje, kommer vi til å se hverandre igjen? Våk med meg.
Det finnes mange slike nakne bønner der hvor mennesker kjemper for alt de har kjært. Det er det ensomme, enstemmige ropet, som går inn til benet. Det er fasteropet, som springer ut av den eksistensielle ensomheten ingen av oss kan flykte fra.
Men fra Getsemanehagen spirer det et håp, som riktignok ikke springer ut før påskemorgen. Men som kan være noe å feste blikket på, gjennom fasten. Gjennom lidelsen, våre kamper.
Det er: Noen vet noe om å ligge der i ensomheten, det finnes noen som gjenkjenner ropet om å få slippe, som gjenkjenner kvalene, sorgen, angsten. Noen våker med oss i verdens natt. Jesus Kristus har vært gjennom den tyngste natta, derfor vil natta alltid være fylt med et hellig nærvær. Lik et lysende beger fylt med liv.
Det er håpet for alle oss som kjemper for det vi har kjært.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd.