Oslo domkirke er bygget av opp av stein. På høyre side utenfor inngangen er det murt inn et relieff, en billedstein som viser et menneske som blir angrepet av en løve og en drage. Steinen er murt inn i kirken og er fra 1100-tallet. Vi kan se for oss at det kanskje er Samson fra det gamle testamente, som ble angrepet av en løve relieffet symboliserer. Kirkens steiner minner oss om kirkens historie. Ikke bare dette konkrete byggets historie, men til alle hendelsene som har funnet sted her inne og til hva kirke egentlig er.
Fariseerne setter Jesus på prøve. De utgir seg for å stole på hans dømmekraft, men det er tydelig at de egentlig bare ønsker å finne noe de kan ”ta han” på. Sentralt hos fariseerne står den muntlige overleveringen av budene, loven og steintavlene – skrevet med Guds finger.
Dessverre blir religion alt for ofte assosiert med steiner. Ikke på de steinene som bygger opp, men steinene som blir kastet i Guds navn. Steinene som kastes for å fordømme andre. Det kastes stein av mennesker i religionens navn nært og fjernt. Nylige angrep i Tunisia, Kuwait og Frankrike vitner om dette.
Bibelen, særlig det gamle testamentet skildrer usensurert, grusomme historier om krig begått av mennesker som mener de har Gud på sin side. Samson for eksempel blir beskrevet som en mann med overnaturlig styrke, som han bruker til å slå i hjel tusenvis av mennesker og til å mishandle dyr. Parallelt med krigshistoriene går det en annen historie, en historie om den barmhjertige Gud. ”Herren er god mot alle, barmhjertig mot alt han har skapt… …Herren metter alt som lever” (Sal 145) hørte vi i dagens første tekst. Så hvem er egentlig Gud? Er Gud en krigergud eller en barmhjertig Gud? Hvordan skal vi forholde oss til fortellingene hvor det hevdes at Gud er på krigsherrens side?
Vi tror at Gud sendte sin sønn, som i ord og handling ville vise oss Guds vei og vilje for oss mennesker. Han var ingen krigsherre, men en som selv ble utsatt for listige angrep. Jesus var ikke bare en som betraktet samfunnet utenfra og kom med sin analyse og dom, men en som var i direkte kontakt med mennesker. Jesu møter med mennesker berørte og helbredet.
Her i kirkerommet er det mulig å sette seg ned, be en bønn, tenne et lys, synge en klagesang eller lovsang. Her blir det lest fra Bibelen, historier om levd liv. Vi ser tilbake sammen og kan la fortellingene om Jesus gjøre noe med oss. Historiene om Jesus og Guds inngripen i verden kan fornye våre drømmer og vårt håp for fremtiden. Men livet leves alltid i nuet, selv om vi måtte ønske å flykte fra det og er mentalt distanserte. Derfor blir tilbakeblikket på historien noe som kan lære oss noe, og gi oss en retning. Det blir en forberedelse til å være tilstede i nuet. For det er ansikt til ansikt med den nåværende virkelighet vi lever og agerer. Det er i handlingens øyeblikk vi gjør en forskjell, og det er handlingene våre som definerer hvem vi er, men heldigvis ikke hva vi er verdt. Det er i nuet vi står overfor den komplekse virkeligheten som vi tar stilling til og agerer på.
For et par dager siden leste jeg en inspirerende historie i avisa. Aksjemegleren Nicholas Winton, var i 1939 på vei til å dra på skiferie til Sveits, men han hørte om krystallnatten og de grusomme handlingene som var i ferd med å skje i Tsjekkoslovakia. Han bestemte seg for å avlyse skiferien og i stedet sette seg på et fly til Praha for å gjøre noe med den vanskelige situasjonen. Winton ble oppmerksom på et behov og agerte på dette ut fra de evner og forutsetninger han hadde. Han reddet 669 jødiske barn fra å ende opp i konsentrasjonsleire.
Da Jesus ble utfordret av fariseerne, bøyer han seg ned og skriver med fingeren i jorden. Kanskje gjør han dette for å vise sin autoritet som lovgiver og fortolker overfor fariseerne som holdt loven så høyt. Han legger ikke opp til en diskusjon om lovens bokstav, men sier i stedet: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne» (Joh 8,7). Fariseerne gikk, én etter én. Igjen står kvinnen og Jesus. Han kaster ingen stein, men gir henne en oppfordring om å ikke synde mer. For hun hadde blitt grepet i ekteskapsbrudd. Vi ser for oss at ekteskapet hun levde i hadde noen alvorlige problemer, og at tilliten mellom ektefellene var tynnslitt etter denne konkrete gjerningen, uavhengig av skyld.
Ekteskapet brukes som et bilde i det nye testamente om forholdet mellom kirken og Jesus. Også i det forholdet må det være en tillit tilstede. Jesus viser oss en vei som ikke er preget av ”øye for øye og tann for tann” (Matt 5,38), men som handler om å la være å kaste stein og i stedet rettlede. Det kan være ganske ubehagelig å bli grepet på fersk gjerning når man har gjort noe galt, men det kan komme noe godt ut av å være sårbar og ufullkommen. Det kan vekke medfølelse og knytte oss sterkere sammen, både i et såret parforhold og i kirkens fellesskap. For der hvor behov synligjøres vil også menneskers ulike gaver bli satt i spill.
I dag når vi er sammen i kirken, er vi med vår Gud som ikke fordømmer, men som gir tilgivelse og ”reiser alle nedbøyde opp” (Sal 145).
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige ånd, som var og er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Jonas Lind Aase
Dagens tekst, Johannes 8,2-11:
Tidlig om morgenen kom Jesus til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»