17. desember i fjor ble Kari Veiteberg vigslet til biskop i Oslo. Den første kvinne og nummer 32 i rekken av biskoper siden reformasjonen. Hun har sagt ja til å stille i nominasjonsprosesser tidligere, men i Oslo holdt det altså helt frem. Veiteberg sier hun har sa ja fordi hun mener hun har en kompetanse som kan være nyttig for kirken. Hennes bakgrunn i Kirkens Bymisjon har vært viktig i å forme hennes diakonale engasjement, hennes blikk for at alle mennesker er ikke bare det du ser. Det gjelder ikke bare på gata i sentrum, men også i villastrøk, drabantblokker og i marka. I Asker, som på Holmlia. I domkirkeprostiet, som i Lommedalen.
Vestlandet
Kari Veiteberg er 56 år og er oppvokst på Stord. Men hun er tydelig på at det ikke betyr at hun besitter spisskompetanse på fisking og båtliv. Foreldrene hennes var lærere, far var fra Jølster, mor fra Hallingdal. Veiteberg begynte først å studere teologi på Menighetsfakultetet, men endte opp med å fullføre studiene på Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Hun har vært bymisjonsprest i Oslo og Bergen. Hun har vært studielektor ved Liturgisk senter, faglærer i liturgikk og hatt prestejobber i Gildeskål, Tempe og Oslo.
Prostirunde
Noe av det første den nye biskopen gjorde, var å besøke alle prostiene. Det er hun glad for. Der har hun forkynt over Jesus og kvinnen ved brønnen. Hun har løftet frem Frivillighetsåret i Oslo bispedømme og pekt på viktigheten av å føle seg sett og akseptert.
-Hvilke inntrykk sitter du med etter å ha besøkt prostiene?
-At folk er veldig på. ”Her er vi! Dette er oss”. Mange er stolte over og glade i bydelene sine. Samtidig tenker de på tvers, de samarbeider om for eksempel konfirmantarbeidet. Det er spennende.
Biskopen tenker litt.
-Samtidig slår det meg at det er store forskjeller. Ikke nødvendigvis langs aksen øst–vest, men i bydeler som vokser frem, i bydeler der folk bor kun en kort periode. Jeg har også blitt veldig var for å si at en bydel er sånn eller sånn med tanke på velstand. Det bor rike og fattige, folk som bor alene og i storhusholdning på alle kanter og hjørner av bispedømmet
Hun ser også en kirke, et menighetsliv som er opptatt av å jobbe for gode nabolag for alle som bor i området.
-Det har slått meg hvor tett på livet til folk medarbeiderne i menighetene er. Det er mange som er ute, nær der livene leves. Kontorpultene slites lite. Det er jeg veldig stolt av.
-Oslo bispedømme består jo av mer enn en by. Det er også bygder. Hvilke tanker gjør du deg rundt det? Biskop for både bygd og by?
-Nå har jeg vært i alle prosti, og runden rundt i Asker og Bærum, med fjell og kyst, vakre hager og hus, blokker og lysfabrikk legger jeg i hjertet. Jeg er stolt av å være by og bygdebybiskop!
Gudstjeneste
Kari Veiteberg har en doktorgrad i hvordan feire gudstjeneste. Det må da bety at hun er svært glad i og opptatt av nettopp dette fellesskapet. Det er hun.
-Jeg trenger næringen som gudstjenesten gir. Spesielt nattverdfelleskapet. Det søker jeg meg hele tiden inn til, det blir jeg hele tiden sendt ut fra. Jeg trenger rytmen fra gudstjenesten i livet, den rytmen som gjør at jeg av og til går til side. Der får jeg hvile og styrke, sier hun.
Siden hun har forsket på gudstjenesten, er hun klar på at det kan være vel så fint å ta del i en salme, en bønn, lytte til orgelet eller flygelet, som å lytte til ordene.
-Det har gjort at jeg alltid finner noe.
-Hva er menighet for deg?
-Det er stort. Menighet er ikke et uskyldig ord. For noen er det de som sitter i gudstjenesten på søndagen. Andre sier det er alle som bor i soknet. Det er viktig å ha alle disse tankene i hodet samtidig. Både å skape glede hos de som møter opp jevnt og trutt og at de tenker at ”nå er det oss. Her skal det være godt å være”.
Samtidig må vi tenke at hele bydelen skal være et godt sted å være. Menigheten er et vi, alle vi som bor der. Vi må prøve å unngå ”oss og de”, sier Kari Veiteberg.