Jeg tenker på disse maskene. Det handler om utkledning. Vi kler oss ut. Og vi kan kle oss ut som hvem vi vil, egentlig. Det er noe herlig frigjørende i det. Vi kan kle oss ut som den helten eller den heltinnen vi liker aller best. Og vi kan skape vårt eget eventyr påny.
Det er fest og moro. Men dette med maskene er også et alvorlig tema.
Vi bærer alle masker. Ja, nesten hele tiden bærer vi masker. Jeg bærer masker. Jeg for min del er «flinke-Helga» eller «spreke-Helga» eller «kule-Helga». For å nevne noen.
I fastetiden kan vi legge av oss maskene. Vi kan være mer nakne. Vi kan være slik vi er. Uten forstillelse. Uten å late som om jeg er en annen. Noe bedre eller finere eller annet enn det jeg er.
Hvis jeg skal lage meg et forsett for denne fastetiden, tror jeg det må være at jeg har som forsett å ta av meg maskene mine enda litt oftere.
Til Guds hus får vi mennesker komme akkurat slik vi er. Vi får komme med alle våre masker på. Og her får vi lov til å legge maskene av, om vi vil. For her møter vi Gud som har skapt og frelst oss og som er glad i oss akkurat slik vi er. Sammen med Gud kan jeg være slik jeg er.