[Kom inn fra sakristiet, uten alba.]
Dere vet hvem jeg er?
Dere ser det vel med en gang?
Ja, ja, ganske visst mange som har en klar formening om det, de vet hvem jeg er.
Men det er bare skinn og bedrag.
Jeg skal vise dere noe.
[Gå bak prekestolen og ta på englevinger og krans i håret.]
Nå ser dere det.
Jeg er en engel.
Vanskelig å tro, sånn i begynnelsen.
Men med vinger på ryggen og pynt i håret blir det lettere.
Da har dere et bilde å forholde dere til.
Ja, ja, det er mange som synes det er fint.
Men for meg er det dumt, veldig dumt.
Og jeg er lei av det hele.
Lei av alt englesnakk, engler her og engler der.
Overalt er det engler, med vinger og hele utstyret og et fint og lunt smil.
Postkort, blomsterpynt, paraply, kaffekopp – tilsynelatende ingen grenser hvor en kan putte engler på.
Men er det ingen som tenker på meg?
Det å være engel, det er jo ikke veldig vanskelig. På sett og vis kan vi vel alle være engel en gang i blant.
Samtidig kan det også være vanskelig. Veldig vanskelig, faktisk.
For ingen lytter!
Alle ser etter englevinger og pynt i håret, men ingen lytter!
Når en snakker og snakker, så ser folk på en og de later å skjønne alt, men det gjør de ikke, i alle fall ikke bestandig.
Skjønner dere, det er en hard jobb å være engel.
Jo da, jeg vet. Dere lytter.
Dere husker ganske visst navnet mitt og alt det som fortelles om meg.
Hello, it’s me – Gabriel!
Ser dere, det er det jeg blir så sliten av.
Det var en det var det helt annerledes med.
Helt, helt annerledes, selv om det ikke var spesielt, eller skjedde i et slott eller i en palass.
Det skjedde i en liten by, i en by som heter Nasaret.
Jeg og Maria.
Det var noe helt annet.
Den unge jenten. Hun ante ingenting. Jeg bare kom inn i rommet, der hvor hun stod.
Fattig var hun vel, om enn ikke sultende, om enn ikke lutfattig.
For hun hadde jo Josef, var forlovet med en tømmermann.
Ikke det samme som å ha en prins på sengekanten, men et godt valg var det jo.
Og han var jo fra kong David sin familie, så ryktet var i orden, for å si det på den måten.
Så den siden var nå greit.
Men, Maria altså.
Hun var forskrekket, så klart, men hun følte med en gang at det var spesielt.
Det var noe i rommet som hun følte på, en stemning som bare er der i helt spesielle øyeblikk.
Dere kjenner til det, vil jeg tro. Disse øyeblikk en ikke kan beskrive, men hvor alt på en måte står stille.
Jeg fortalte henne hva som skulle skje.
Maria lyttet, hun skjønte hva jeg snakket om, hun skjønte betydningen, rekkevidden av det.
Alt skulle bli annerledes.
Alt skulle bli nytt.
Med meg ble alt nytt i Marias liv.
Jeg minnet henne om påskens oppstandelse alt før jul.
Før barnet var født kunne jeg snakke om evigheten, evigheten som bryter inn i verden med påskens oppstandelse.
Maria tok vare på denne evigheten, på det nye, på det omveltende.
Det var det hun sang om siden:
Alle våre høye tanker om oss selv brytes ned,
de mektige, herskerne, de som undertrykker andre, de som utnytter andre,
de som mobber og slår, de som trakasserer, alle dem skal se at Gud vil noe annet.
De rike skal se at Guds hjerte banker for de fattige, for alle dem som lider nød og urett.
Maria skjønte det. Så å si med en gang.
Men det er engelens byrde: Ingen lytter.
Vet dere hva de fleste har gjort ut av mitt møte med Maria?
Mitt møte med Maria har blitt til diskusjon om hvilken mann Maria har ligget med.
Der hvor Maria holder inne, tenker seg om, tar inn over seg åndens tilstedeværelse, sannhetens øyeblikk, der hvor Maria er åpent for det mitt navn – Gabriel – bringer med seg, nemlig Guds kraft, blir det ikke noe mer igjen enn en diskusjon om Maria var jomfru eller om hun ikke var det.
Istedenfor å se det omveltende, det åpne, det uregjerlige, ustyrlige, omstøtende i Guds kraft blir Gud puttet inn i en boks, tvunget inn i en forståelse av teksten som er opptatt av hvem unge jenter ligger med.
Det er engelens byrde. Ingen lytter.
Derfor er mitt hjertesukk i dag: la oss vende tilbake til Maria.
For Maria var åpent for Guds målestokk.
Hun stiller seg til tjeneste for Gud og for det Gud vil.
Hun åpner, med sin sang, verden for evigheten og for en grunnleggende forandring.
Sammen for andre og sammen forandre.
Norsk pensjonsfond utlandet.
Vet dere hva det er?
Oljefondet.
Oljefondet flommer over av penger.
Jeg vet ikke hvor mye penger du har hjemme. Kanskje mye, kanskje lite, kanskje ikke nok i det hele tatt.
Men den norske stats rikdom er uhyrlig stort.
Da kan en fryse på ryggen når en hører tallene.
Vet dere, det var det Maria skjønte med en gang, hun skjønte at ikke alle får en tømmermann i fanget, hun visste at livet er skjørt for mange, at det er urettferdig og vanskelig og uutholdelig.
At det må bli annerledes.
Mitt hjertesukk i dag er: la oss vende tilbake til Maria.
La oss se at verden kan og må bli ny, at vi sammen står opp forandre,
at vi sammen forandrer. Det er det Kirkens Nødhjelps fasteaksjon minner om: Sammen for andre, sammen forandre.
Marias sang, Guds målestokk, må ut i verden.
Les avisen, informer deg om hvordan det ser ut, i Norge, i Afghanistan, i Syria, i Argentina og hvor det måtte være. Se etter sport av urett og fattigdom, og husk at Gud vil det annerledes.
Gå med bøsse.
Skriv under på at oljefondet skal investere der hvor de fattige bor.
Og vet dere hva, plutselig oppdager dere hemmeligheten.
[Gå bak prekestolen, ta av englevingene og kransen.]
Det er hemmeligheten:
Vi alle kan være engler, her og nå og midt i livet.
Gi videre av Guds kraft og inspirere hverandre og oss selv:
Sammen for andre, sammen forandre.
Amen.