Prekentekst: Luk 15, 11–32
I den nye bibeloversettelsen fra 2011 har denne liknelsen som jeg har lest fra Lukas evangeliet fått overskriften ”Sønnen som kom hjem”. I den forrige bibeloversettelsen var overskriften ”Den bortkomne sønn”. Fokuset i fortellingen har endret seg – fra da sønnen var borte – eller bortkommen – til at Sønnen er kommet hjem.
I St. Petersburg i Russland finner vi en gripende framstilling av denne liknelsen i maleriet av Rembrandt. Han kalte maleriet for ”Den bortkomne sønn vender hjem”. Maleriet er malt for 450 år siden. I bildet har sønnen landet på kne foran faren, utslitt og faren legger varsomt hendene sine på skuldrene hans. Velkommen hjem. Slapp av nå, jeg tilgir deg, du er kommet hjem …
Jeg har ikke vært i St. Petersburg ennå og sett dette maleriet av Rembrandt, men for noen år siden dro jeg til et retreatsenter her i Hamar bispedømme i Østerdalen på Lia gård ikke langt fra Koppang. Og der – når du kommer inn hoveddøren, der henger dette bildet av Rembrandt i stor størrelse. Det er ikke bare sønner som kommer hjem. Vi døtre kommer også hjem – slik jeg gjorde det på Lia gård for fire år siden. Slik mange opplever det gjennom livet. Et vendepunkt – når vi går fra å være bortkommen til å gå i retning av å komme hjem.
Et av stoppestedene for meg på denne veien hjem er her i Hamar domkirke i dag sammen med dere.
Denne veien går jeg sammen med mange. Som for eksempel de frivillige som driver et sted i Groruddalen i Oslo som heter Værestedet. Da jeg begynte å arbeide som diakon i Østre Aker og Haugerud menighet i Groruddalen for tre måneder siden har jeg brukt tiden til å bli kjent i et nytt landskap. Jeg kom i kontakt med de som er frivillige og de som bruker Værestedet. Et sted å være – Værestedet. Det er mange forskjellige mennesker som er der – noen har ikke så mange steder å være fordi de kanskje ikke passer så godt inn i ”det gode selskap”.
Og så oppdaget jeg noe veldig fint. De som holdt hjulene i gang var de som kanskje trengte stedet mest. Jeg snakket med diakonen som hadde vært med på å legge til rette for Værestedet. Og jeg tenkte at i hennes diakonale tilnærming og praksis så var dette svaret på den bortkommende sønn som kommer hjem til fellesskap og til fest.
De som hun bevisst rekrutterte som frivillige, de som hun så, støttet og styrket kunne være rusavhengige eller fysisk eller psykisk syke. Hun jobbet med å gi dem selvrespekten tilbake, og hun myndiggjorde dem. Hun så dem – ikke som rusavhengige og syke. Hun så dem ikke bare som bortkomne, men hun la til rette for å gi dem mulighet til å komme hjem – til å bety noe, til å bruke sine talenter og skape et inkluderende fellesskap. Kokken lager de deiligste middager. En annen er veldig dyktig på å organisere - bordene er fint dekket og oppvasken – den blir tatt etter måltidet. En er humørspreder, en fantastisk historieforteller som vi gleder oss over, vi ler og vi koser oss. De bortkomne som er kommet hjem på Værestedet. Jeg er også kommet hjem når jeg er på Værestedet.
Og så – den nydelige gamle damen jeg møtte på formiddagstreffet i Haugerud kirke. Jeg hilste høflig på henne og sa, jeg er den nye diakonen i Østre Aker og Haugerud. Og hun svarte med vakre strålende øyne som ikke ser så mye lengre og med et stort og vennelig smil: Hun svarte: Jeg er … – på vei – på vei hjem. Og hun skulle ikke dra fra formiddagstreffet akkurat da, men hun er gammel og mente å forklare meg at hun klar for å forlate denne verden. Jeg er på vei – på vei hjem.
På forskjellige måter er vi – hver i sær – på vei hjem som den bortkomne sønnen.
Siden jeg begynte å beskrive et maleri av Rembrandt som er i St. Petersburg og langt unna, vil jeg lande i dette frigjørende maleriet som er altertavlen i Hamar domkirke. Det er malt av Henrik Sørensen. Den frigjorte Jesus Kristus – som står med hevete armer og lenkene er brutt i hendene hans.
Jesus levde et krevende liv i vår verden før han døde og kom hjem til sin far. Det var ingen enkel vei. Jesus gikk konsekvent sammen med dem som var nederst på rangstigen. Han provoserte det etablerte og øvrigheten. Han fremmet rettferdighet og fred. Han sa: Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.
Og se hva som skjedde – lenkene ble brutt! Han står her, fri. Og viser oss at hvis vi vil følge ham betyr det at vi også kan slippe taket i det som binder oss fast og heve armene som Jesus gjør og si – jeg er fri, jeg kan tjene mine medmennesker slik som Jesus gjorde. Det er hans budskap til oss. Elsk hverandre som jeg elsker dere. Følg meg så blir dere fri til å gjøre hverandre gode og gjøre hverandre godt.
Og der framme, sier han – gleder jeg meg til å møte dere i Himmelriket hvor vi skal være sammen på det store Værestedet – den store festen!
Ære være Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd som var, er og blir – en sann Gud nå og i evighet - Amen.