Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas, i det 1. kapittel:
Maria dro av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv.
Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»
Slik lyder det hellige evangelium.
_____________
Et svangerskap kan forandre alt.
Ja, et svangerskap kan i seg selv tjene som symbol på alle tings foranderlighet.
Som fenomen, så er det tynget av ambivalens. Det er knyttet både glede og bekymring til det. Sorg og takknemlighet. Frykt og ulikhet.
På Maria Budskapsdag feirer vi svangerskapet. Både som fenomen, - som en almen erfaring i enkeltmenneskers og familiers historie. Og som en frelseshistorisk begivenhet.
Fortellingen om Marias svangerskap gir språk - både til menneskelige erfaringer, og til den mystiske forbindelsen mellom himmel og jord, Gud og mennesker, liv og død. Forbindelseslinjene som gir håp og tro på at livet vil finne veier. Om enn gjennom død.
Gudstjenesten vi er sammen om her i dag, markerer også et brudd med en snart 142-årig historie. Fra i morgen av, fungerer ikke Sofienberg kirke lenger som soknekirke her på Sofienberg – i Paulus og Sofienberg menighet.
Jeg har tenkt at det vel knappest kan finnes en dårligere dag enn Maria budskapsdag for å markere denne endringen av bruken av Sofienberg kirke. Den hvite festdagen midt i fasten er jo gledens dag.
Og jeg har følt sorg ved at kirkeklokkene i Sofienberg ikke lenger skal kalle folk sammen. Jeg har kjent på en vond tomhet ved tanken på at kirkerommet ikke lenger skal åpnes for regelmessige gudstjenester.
Men – likevel så skjedde det noe. Mens jeg jobbet med tekstene til Maria budskapsdag, ble det og noe som endret seg i meg. Jeg begynte å tenke at nettopp Maria budskapsdag var en passende dag. For - Ingen annen kirkedag bærer større ambivalens. Ingen annen kirkedag kobler et altoverskridende håp til noe så fundamentalt vanskelig som Marias bebudelse.
Mysteriet Maria, handler kanskje først og fremst om overskridelsens gåter:
Det som først var skremmende, viser seg å bringe dyp trøst.
Det som kunne ha kostet Maria livet, viser seg å være noe som kan overvinne/overkomme døden.
Det som vanligvis ville ha satt henne i skam og utstøtelse, får bringe håp, frihet og fellesskap – ikke bare til henne – men gjennom henne til generasjon etter generasjon- til det som blir og er kirken.
Maria bebudelse er en annen måte å tenke på. Det er en annen måte å tro på. Det er en fortelling om et svangerskap som forandrer alt. Forandrer alt på måter vi ikke kan forstå.
__________
Gjennom sitt navn, har Sofienberg kirke en uutslettelig forbindelse med Maria. Da man skulle oversette det gamle testamente til gresk, ble det hebraiske ordet for visdom hokmah til det greske ordet sofia.
Bibelens visdom er et hellig og personifisert konsept. Slik er Sofia er ikke bare et adjektiv. Sofia er også en person. En kvinne.
I ortodoks teologi, er hellig visdom derfor et feminint prinsipp, og det settes likhetstegn mellom dette prinsippet og Gudefødersken. Maria er visdom i kjøtt og blod. Og Sofia blir som et tilnavn. En speilvending av samme konsept. Himmelsk visdom.
I den feministteologiske debatten på 1990-tallet, ble disse perspektivene løftet frem med ny tyngde. Betydningen Maria Sofia kunne ha for kvinners syn på seg selv – og også for samfunnets og kirkenes syn på kvinner, ble trukket inn både i det personlige og i det politiske på frigjørende og oppreisende måter.
Maria Sofia fikk påvirke både kirke og samfunn.
Beslutningen og beskjeden om opphøret av forordnede gudstjenester i Sofienberg har en uro ved seg fordi det kommer inn en usikkerhet omkring denne kirkens fremtid.
Samtidig finnes det en ro i det hele. En ro nettopp fordi dette er en kirke. Et Gudshus på en høyde. Et tegn på menneskers tro og på det uutgrunnelige ved tilværelsen. Et sted for Maria Sofia som alle som går forbi uunngåelig vil se.
Prekenteksten i dag, står også i et spenn mellom uro og ro.
Når Maria er urolig foran sin ukjente fremtid, drar hun til sin aldrende slektning Elisabeth. Elisabeth er vel ansett og en spirituell person.
Hun er også svanger. Den hun bærer på er Johannes. Han som senere skal døpe Jesus. Det er et stort fortolkningspotensiale over deres møte!
Vi aner at det legges noen byggesteiner for hva kristendom og kirke i bunn og grunn skal være. Og vi aner - at det som gir møtet mellom dem et helt spesielt lys, er tilværelsens overskridende gåter – ikke formelle maktstrukturer eller institusjoner.
Maria bekreftes som spesiell og utvalgt: Den ansette kvinnen kaller den ugifte ungjenta Maria for Herrens mor. Guds mor. Hierarkiet snus. Eller rettere: En helt annerledes struktur etableres:
Scenen med Maria og Elisabeth har en ambivalens ved seg som kjennetegner all forandring. I ambivalensen oppstår noe mellom dem som har en frigjørende og omveltende kraft. Tegnet på denne kraften, er å finne i den kuriøse detaljen om at barnet i Elisabeths mage hopper av fryd i møtet med Maria.
Helt fra den tidlig-kristne kirke, har det vært vanlig å forstå dette ”fryde-hoppet” som latter. En latter de to kvinnene deler. Ja, en har tenkt seg at de delte den alle fire: både kvinnene og fostrene de bar. Og det finnes maleriske fremstillinger av dette møtet der latteren liksom utgjør et eget lys rundt de to svangre kvinnene.
Ingen har kommentert latteren i litteraturen mer innsiktsfullt enn Mikael Bakthin. Latteren frigjør fra frykt, sier han. Både i livet og i litteraturen.
Latteren gjør at vi kommer tettere inn på virkeligheten og tettere inn på hverandre.
Latteren kan forløse gleden ved forandring, og den kan hjelpe oss å tåle alle tings relativitet.
Latteren er motsetningen til et selvhøytidelig alvor der kun èn dimensjon eller versjon tåles.
Ja, latter er i seg selv revolusjon fordi den snur opp ned på maktforhold, flater ut hierarkier og lar mennesker møte hverandre på like fot.
Den er det motsatte av dogmatikk og underordning. Den er frihet og nye begynnelser. Slik er den også et uttrykk for visdom. Med teologiens språk kan vi si den er en av Sofias gaver.
”Kirken er til moder kåret. Har vår Gud og Herre båret.” Slik skrev Petter Dass i sin salme til Maria budskapsdag. I salmen setter han et slags likhetstegn, eller i alle fall en dyp sammenheng, mellom Sofia, Maria og Kirken. I strofene som følger, skriver han
Hun er den til frihet føder,
lovens trellesinn hun døder,
sanker flokken i sitt fang,
drager mildt og uten tvang.
Petter Dass kommer fra barokken. I vår egen tid skrev Stein Mehren:
Vi reiste en gang katedralene
ikke for å fange mennesker
men for å holde våre liv fast
i overskridelsens gåter
Mellom Petter Dass sin Maria-salme og Stein Mehrens dikt, finnes en frihet for å tenke om hva en kirke er, var og skal bli. Det finnes et rom for ambivalens og karnevalistisk omveltning. Det finnes tid for gråt og det finnes tid for latter. Det finnes et dypt alvor og det finnes en lek. Det finnes en pågående undring og det finnes et hellig alminnelig liv som skal leves fra time til time.
I dag er det Maria Budskapsdag og det er dagen for en endring i bruken av Sofienberg kirke.
Det er dagen for paradoksale kombinasjoner. Det er livets dag.
La meg avslutte med noe jeg flere ganger har sagt i denne kirken. Et litt tilpasset sitat fra Per Pettersons Ut å stjæle hester: Ingen ting er som før. Likevel er alt som før. Huset står her – og
vil fortsette å stå her midt i parken – og vitne om tro, om liv og død.
Tilværelsens uutgrunnelige gåte bærer oss mer enn vi noen gang kan bære – eller favne den.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var og er og være skal, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen!