Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20. kapittel:
Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. 12 Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. 13 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» 14 I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. 15 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» 16 «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. 17 Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» 18 Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.
Slik lyder det hellige evangelium.
Jeg vet ikke om noen moderne salmediktere, som i like stor grad som Svein Ellingsen evner å lodde dybdene i livets gåte, og gleden i troens håp. I dagens preken, på 2. påskedag, skal vi følge Ellingsen i hans salme Døden må vike. – Og vi skal sammen få synge salmen etter prekenen:
Døden må vike for Gudsrikets krefter!
Du som var død er vår Herre i dag!
Kristus, du lever og står ved vår side
her hvor vi rammes av jordlivets slag.
Over hele jorden gleder kristne seg over det håp som den tomme graven bringer! Skjønt, det var jo ikke den tomme grav i seg selv som skapte noe håp eller glede – den skapte med rette kun undring. Verken for kvinnene ved graven, for disiplene som kommer til – eller for oss: Det er ikke slik at den tomme grav i seg selv skaper håp og glede. Det er først senere, når de møter Jesus igjen, det er først da at troen og gleden gjør sin ankomst.
Vi ser kvinnenes rolle. Hvor mange de var, eller hvem de var, ja det er de ulike evangeliene ikke helt enige om. Men at de var der først, ja, det er noe de alle kan enes om. I Johannesevangeliet, dagens tekst, hører vi det var Maria Magdalena. Mens alle evangeliene forteller, på ulikt vis, om kvinnene ved graven som de første vitner, som så forteller til Jesu disipler, så kommer kvinnenes rolle som vi vet til å tones ned når kirken gradvis de første århundrene vokser fram som organisasjon. – Men vi skal holde frem kvinnene, de var de første vitnene om den tomme grav, de første som møtte Jesus etter hans død!
Selv om vi føler oss svake i verden,
bærer vi med oss et grunnfestet håp:
Livets oppstandelse påskedagsmorgen,
underet skjedde på ny i vår dåp.
Vi tenker gjerne at dåpen mer handler mot vask eller renselse, fra synd. Det er kanskje ikke så underlig, i og med at vi ikke praktiserer hel neddykkelse av barna – for hel neddykkelse var jo den eldste praksis for dåp som her oppe i det høye nord ble endret til å være litt vann over hodet. Spekulasjoner går om at det handlet om vårt kalde klima, med mulig sykdom som følger om man dykket barnet helt under på vinterstid. Vi har ikke historiske kilder som eksplisitt sier at dette var årsaken til at man gikk bort fra hel neddykkelse, men det er jo meningsfulle spekulasjoner. Men hva er det så neddykkingen i vannet skal symbolisere? Jo, å dykkes under vannet for så å reises opp igjen fra vannet, det symboliserer å dø med Kristus for så å reises opp i Kristus. «Livets oppstandelse påskedagsmorgen, underet skjedde på ny i vår dåp».
I dåpen får hver og én av oss et løfte, gitt av Gud selv, et løfte om evig nærvær – et evig nærvær gjennom alt som møter oss av godt og ondt gjennom livet: Gud selv vil holde oss fast. Gud slipper deg ikke. Heller ikke på din siste dag, når du trekker ditt siste sukk, da holder Gud deg fast og tar deg til seg. På den dagen vil Gud gjemme deg i seg. Et grunnfestet håp, et håp vi ikke selv er opphavet til, et levende håp vi ikke kan skape oss selv. – Alle våre egne håp er begrensede, om du ikke har forstått det før, at dine egne håp er begrensede, ja, så forstår du det i møte med døden, når alt ditt eget ufrakommelig har sin ende. Vårt eneste håp som vi kan stole på, i liv som i død, er håpet vi får eie i troen på livets oppstandelse påskedagsmorgen – det uendelige under, som vi fikk del i, som også skjedde med hver og en av oss i vår dåp.
Livet og døden, ja, alt er forvandlet!
Dåps-vannet gjenspeiler regnbuens pakt.
Troen er gitt oss: Guds rike skal seire!
Mørket som binder oss, mister sin makt.
Er det slik at mørket i oss kan miste sin makt? Du har helt sikkert sett hestehoven sprenge seg vei gjennom asfalten. Vi gleder oss alle når livet vender tilbake om våren, det blir nytt liv i tørre grener, som skyter friske grønne blad. Hvor lett er det at mørket i oss mister sin makt?
De fleste av oss føler på mørket rundt oss. Russlands angrepskrig mot Ukraina, konflikt og krig i Israel og Palestina, krig i Sudan, en amerikansk president som med noen pennestrøk synes å endre vår kjente verdensorden. Vi lever i en tid med voksende usikkerhet, hvor vi kan oppleve at mørket på så mange måter, tiltar. Samtidig skal vi huske at vi i år feirer 80 år siden frigjøringen etter 2. verdenskrig. Under krigen, med tyske soldater i Norge, var det ikke mange som så for seg at Norge og Tyskland skulle få et nært og godt vennskap. Men nettopp det skjedde jo. Og det skal være vårt håp at det mørket vi i dag opplever, skal miste sin makt – at håp og liv skal seire!
Løftet står fast når vår fremtid er truet:
Ingen skal rive oss ut av Guds hånd!
Engang skal Gud få sin skapning tilbake.
Verden bli frigjort fra fiendens bånd!
«Ingen skal rive oss ut av Guds hånd!» Selv når det største kaos truer oss, i privatlivet eller truer vårt felles liv i samfunnet – vi skal alltid få finne hvile i Guds løfte. Gud slipper deg ikke! At mørket mister sin makt, det er både vår erfaring når vi får leve i Jesus-håpet, og er samtidig noe vi hver dag er kalt til å arbeide for å realisere.
Døden må vike for Gudsrikets krefter!
Livet er gjemt i et jord-dekket frø.
Se, i oppstandelsens tegn skal vi leve.
Se i oppstandelsens lys skal vi dø.
Kvinnene eller disiplene ser aldri Jesus komme ut av graven. Oppstandelsen forblir et mysterium. På den ene side en historisk hendelse som den tomme grav vitner om, på den annen side en hendelse som ikke kan forklares, men som peker ut over tiden.
Den tomme graven skapte i seg selv ikke troen, verken for kvinnene eller for disiplene. Det er først når mennesker opplever at de møter den samme Jesus også etter døden – når mennesker erfarer at Jesus lever, først da skapes troen.
Slik er det også for oss. Når vi får oppleve at den Jesus vi leser om i evangeliene, historier som er 2000 år gamle og som gjennom 900 år er gjenfortalt her i Gamle Aker kirke, at den Jesus gir oss (!) hjelp og vilje til å leve – og håp selv i møte med døden. – Da gjør gleden og troen sin ankomst og får leve i oss, og vi får synge med: «Se, i oppstandelsens tegn skal vi leve. Se i oppstandelsens lys skal vi dø.»
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud, fra evighet og til evighet.