Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det første kapittel:
Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»
Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde.
For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne Gud,
som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.
Slik lyder det hellige evangelium.
Ordene vi hører fra Johannes i dagens evangelium, fremstår umiddelbart som så veldig sort-hvitt, er dere ikke enig? Loven ble gitt ved Moses – nåden og sannheten kom ved Jesus. Ingen har noen gang sett Gud – men den enbårne Gud, altså Jesus, han har vist oss hvem han er…
Vi er i åpenbaringstiden. Nå, i ukene etter at vi har feiret Jesu fødsel i julen og frem mot fasten, skal vi tenke gjennom og forsøke å sette ord på, forsøke å forstå det lille barnet, født i en stall der i Betlehem.
Noen ganger trenger vi sort-hvitt, trenger vi kontrast, trenger vi å se motsetninger for bedre å forstå. Kanskje særlig når dagene våre er tunge, vi er usikre på vei og retning, og sliter med å finne mening i hverdagen. I mørket trenger vi lys, mye lys. Lys som teori eller begreper og abstrakte tanker, hjelper oss bare et stykke på vei, nei, vi trenger lys gjennom fortellinger, gjennom tegn og gjennom vitner. Og gjennom kirkens år, hver søndag, kan vi samles rundt fortellinger, tegn og vitner fra evangeliet – fortellinger om hvordan Jesus var lys, i menneskers konkrete hverdagslige liv. Det er Johannes vi hører vitne i dagens tekst.
Men, vi kommer jo heller ikke utenom at de harde kontrastene kan gjøre så vi overser detaljer. I et sort-hvitt bilde hvor alt enten er sort eller hvitt, ja da mister vi jo alle gråtonene og nyansene. Noen ganger trenger vi kun sort og hvitt, kontrast. Men om alt blir sort-hvitt, blir enten-eller, innenfor-utenfor, sant-usant – ja, så kan vi så lett enten bli helt blendet av det sterke lyset eller vi kan føle oss helt fortapt i det stupende mørket. – Uansett, om alt enten er sort eller hvitt, kan vi lett miste orienteringen.
* * * * *
Vi er alle preget av vårt senmoderne og sekulariserte samfunn, og det på måter vi knapt forstår. For oss kan vitnesbyrdet og sort-hvitt bildene vi møter i dagens tekst fremstå nesten sekterisk. Spenningen mellom Moses og Jesus, hvor den ene representerer loven og den andre nåden, er ikke bare fremmed, den er vanskelig å forstå. Å tenke så sort-hvitt, det ønsker vi da knapt å gjøre, eller? I dag, i vår kultur, har vi jo nettopp et fokus på og en interesse for alle gråtonene mellom sort og hvitt, selv om sterke krefter som Putin i Russland og Trump i USA, på polariserende vis sterkere søker å presentere virkelighetsanskuelser som er enten-eller, sort eller hvitt, sannhet eller løgn.
Ordene fra Johannes står i dag, på 3. søndag i åpenbaringstiden, sammen med ordene som vi vi hørte lest fra det Gamle testamente, samtalen mellom Moses og Gud Fader. Jeg tror den samtalen kan hjelpe oss. Her hørte vi Moses spørre Gud selv etter Guds eget navn. – For hva skal han, Moses, si til folket, israelittene, hvem skal han si har sendt ham til dem? I svaret han får, kommer vi så tett på et meningsfullt gudsbegrep som jeg tror det er mulig å komme. «Jeg er den jeg er [hørte vi]…slik skal du svare: Jeg er har sendt meg til dere». «Jeg er». Gud – «jeg er» – den kraft og makt som er, som bærer tilværelsen, som bærer universet, har sendt meg til dere, skal Moses få si til folket.
Dere, det er nok av tomhet i universet, av «intet». Men vi er, jeg og du, her i Lovisenberg kirke, akkurat nå, vi er. Det som holder tilværelsen oppe, som gjør så alt det som er, faktisk er, som gjør så alt ikke bare er tomhet og intet, det er Gud. «Jeg er». – Makten til å være til i alt det som er til.
Jeg tror teksten fra Det gamle testamentet i dag hjelper oss i møte med teksten fra Johannesevangeliet. For det vi møter i Johannes vitnesbyrd, er troen på – eller rettere håpet om – at det er i Jesus vi får lære Gud, jeg er, å kjenne. At det i det lille barnet som ble født i Betlehem, som vokser opp i Nasaret og lever i Galilea, og som dør på korset i Jerusalem – at vi i personen Jesus ikke kan skille mellom hva som er Gud og hva som er menneske. I oldkirken, midt på 400-tallet, ordla man seg slik og sa at Jesus er: Vere Deus et vere homo, sann Gud og sant menneske.
Det har vært det kristne håpet gjennom 2000 år. Jeg sier håp, for det er hva troen er – den er bankende og pulserende håp. For om det er sant, det vi som kristne har håpet på i 2000 år, da har vi retning for livene våre. Jesus viser oss nådens og barmhjertighetens vei. Det skal være vår vei, en vei som bærer i seg en visjon om et fellesskap og et samfunn preget av omsorg og rettferdighet. Og vi har håp i møte med døden – at Gud selv, «jeg er», makten til å være til i alt det som er til, tar vare på livene våre også gjennom og etter døden. Vi skal få leve med håp – pulserende, bankende håp!
* * * * *
Ikke la deg blende av det sterke lyset, for lyset skal hjelpe deg til å se rundt deg, til å orientere deg, både til å se deg selv og til å se det liv du lever, det samfunn du er del av og naturen vi kalles til å være gode forvaltere av. Johannes vitner, vi skal få være vitner der vi lever våre liv. Og vi sier med Paulus i brevet til Korinterne, som vi hørte lest i dag:
Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden, ja, det er mange guder og mange herrer.
Men for oss er det én Gud, vår Far.
Alt er fra ham, og til ham er vi skapt.
Og det er én Herre, Jesus Kristus.
Alt er til ved ham, og ved ham lever vi.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet.