Lukas 22,28–34
28 Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. 29 Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, 30 for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer. 31 Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. 32 Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» 33 Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» 34 Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg.»
Slik lyder det hellige evangelium.
Hva sier denne teksten oss om hvordan vi som fellesskap, som flokk eller menighet, skal omgås med hverandre? Hva kan den si oss om kirkelig ledelse? Hvordan blir det kristne fellesskapet til? Hva var viktig for Jesus for 2000 år siden og hva er viktig for oss som menighet på St. Hanshaugen i dag?
I dagens evangelium møter vi Jesus og disiplene dagen før Jesu korsfestelse. I Lukasevangeliet innstifter Jesus både nattverden denne kvelden og han holder en avskjedstale. Denne avskjedstalen kan tolkes som en profetisk tale, men også som en typisk gresk, filosofisk tale til disiplene. Denne kombinasjonen finnes bare her i Lukasevangeliet. Det som er mest kjent fra denne teksten er nok Jesu profeti om Peters svik. Jesus sier: «Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete.» Men Peter svarer sjokkert og kampklar: «Jeg går i fengslet og i døden for deg!». Da svarer Jesus med disse enkle, men sterke ordene: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg.» Jesus forutser sviket til Peter, en av hans nærmeste disipler. Denne kvelden ved bordet med nattverd og avskjedstaler ligger omsorg og svik tett i lufta. Det er en fortettet stemning preget av frykten for hva som kommer, men også Jesu løfter og utrustning av disiplene for fremtiden.
I Markus og Matteusevangeliet blir grøften mellom Jesus og disiplene beskrevet som enda dypere. Også her forutser Jesus både at Judas kommer til å forråde ham og at Peter kommer til å fornekte ham. Jesu ord stikker dypt i hjertet. Ikke engang Peter greier å utholde presset fra de væpnete soldatene, kong Herodes og Pilatus’ bruk av rå makt mot Jesus.
Markus og Matteus forteller om denne kvelden med et større fokus på sviket. Disiplene som har fulgt Jesus i ett og alt, faller fra én etter én når det blir farligere og farligere. Hos disse evangelistene er det et større sprik i fellesskapet mellom Jesus og disiplene. Jesu vei mot korset blir en ensom og grusom vei.
Men hos Lukas er det annerledes. Han holder både fellesskap og sviket sammen. Jesus er dønn ærlig når han konfronterer Peter med fornektelsen. Men samtidig forutsier Jesus også at Peter kommer til å vende om. Peter kommer til å innse sviktet. Og det som er enda viktigere: han kommer til å huske Jesu ord om som vitner om en stor omsorg og tillit. Jesus sier: «Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Jesus ber om at Peter ikke skal miste sin tro, at han kan vende om. Hva betyr omvendelse her?
Etter at Peter faktisk har blitt spurt om han kjenner Jesus og han virkelig fornekter dette tre ganger, så blir han dypt sjokkert idet han oppdager det. Han løper bort og gråter bittert. Men det ender ikke her. Han ser sitt svik i øynene. Og han husker Jesu ord. Jesus har bedt for sin venn, han har bedt for hans tro, en tro på tilgivelse og nåde. Jesus forutsett har sviket. Det som nå blir avgjørende, er Peters tro på Guds nåde.
Sviket er så menneskelig, svakheten kommer vi ikke unna. Den store forskjellen er troen på tilgivelsen. Både at man kan stole på tilgivelsen som tar byrdene fra skuldrene, og at man kan tilgi hverandre. Slik kan et tillitsfullt fellesskap bli skapt.
Den store forskjellen mellom Lukas’ og de andre evangelistenes beretning om den siste kvelden er at han snakker ærlig om sviket, men det viktigste er at han snakker om fellesskapet og deres oppdrag på tross av motgang. Disse disiplene har støttet ham i alle prøvelsene. Og han sier: «Dere har blitt hos meg». Det er en utrolig sterk setning. Jesus har gjennomgått tøffe situasjoner, men de har ikke latt ham i stikken. Dette kjenner vi kanskje fra eget liv, noen mennesker klarer å stå ved din side når tunge tider kommer. Det er en sterk opplevelse og det sveiser sammen. Men andre ganger er det vanskelig å støtte en god venn. Jesus vet dette. Og han tilgir. I denne tilgivelsen ligger så mye kraft.
Jesus overdrar Guds rike til sine disipler. Han lover at de kommer til å sitte på troner og ved Guds bord. Og nettopp Lukas er jo interessert i at fortellingen om Jesus ikke ender på korset og med oppstandelsen, men at den går videre med det kristne fellesskapet i Jerusalem. Lukas skriver om dette kristne fellesskapet i apostlenes gjerninger. Den unge kirken, de som følger Veien, er nettopp bygget på disipler som både støttet Jesus i hans prøvelser og som får oppdraget om å ta ansvar for fellesskapet. Men den er også bygget på disipler som blir redde og løper bort. Kraften til å samles igjen ligger allerede her i denne teksten: en ærlig omtale av svakhet. Men enda viktigere: Jesus tilgir og har tillit til dem, at det er nettopp disse svake disiplene som med sin tro også kan bygge kirken. Denne troen på tilgivelse og nåde gjør dem sterke.
Hvordan kan vi her på St. Hanshaugen leve et slik fellesskap? Som viser omsorg, har en åpen dør, bokstavelig talt, for hele mennesket, som har tvil, sorg og håp i seg? Vi er veldig forskjellige mennesker, men jeg tror at vi alle har en oppgave i denne menigheten og de andre fellesskapene vi kan tilhøre. Som et økumeniske fellesskap er vi sammen etterfølgere av Jesus og Jesu disipler. Det har gått 2000 år. Fortsatt ber vi til Jesus Kristus om tilgivelse og bygger vårt håp på hans oppstandelse. Kan vi være som Peter, tro på tilgivelsen og styrke vår neste og det kristne fellesskapet? Jeg tror at her ligger det en viktig oppgave for hver og en av oss: for denne menigheten, for fellesskapet av kirker og for vår by.
Ære være Faderen og Sønnen og den hellige Ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.