Forrige gang utforsket vi historien og betydningen av pilegrimsvandring i Norge, hvordan pilegrimsvandringene startet etter slaget på Stiklestad, legender og mirakler knyttet til Olav den Hellige, og beskriver de ulike rutene pilegrimer tok til Nidaros, samt historiske kilder og beretninger om disse vandringene.
Denne gangen fortsetter vi med en detaljert beskrivelse av pilegrimsrutene gjennom Trysil, pilegrimsvandringens betydning i dagens samfunn, inkludert kulturelle, rekreasjons- og åndelige aspekter, og hvordan lokal frivillighet bidrar til å holde tradisjonen levende.
"For ca. 35 år siden, midt i et travelt liv med små barn og full jobb, hørte jeg et radioprogram om Pilegrimsveien gjennom Spania til Santiago de Compostela. Jeg ble betatt og tenkte at den skulle jeg gå en gang for å roe ned livet mitt. Jeg har fremdeles ikke gått den, jeg har i det hele tatt ikke gått mye pilegrim, men jeg har fått mer tid til å fordype meg i pilegrimsarbeidet. Med årene har jeg funnet ut at jeg slett ikke trenger å reise til Spania for å få ro. Vi har en flott led gjennom kommunen vår til Trondheim, med all den ro og stillhet en kan ønske seg."
Historiske Kilder og Fortellinger
Det var en strevsom reise nordover til Nidaros, og det kan tenkes at de vandrende følte de fikk ekstra forlatelse for syndene sine ved å gå dit. Det var også mye som måtte ordnes før man la i vei på vandring; skrive testamente kanskje, i tilfelle de ikke vendte hjem, og noen pantsatte eiendom for å få råd til reisen. Etter hvert virker det som om øvre samfunnslag mister interessen for å reise på lange slitsomme pilegrimsreiser. Avlatshandelen økte i denne tiden, og det ble vanlig med vikarierende pilegrimer. Prester og munker reiste da på betalt oppdrag for andre. Vandringene fikk etter hvert en dominerende flokk av vanlige folk. Disse hadde ikke råd til å reise ut på de lange pilegrimsreisene til utlandet.
Det kunne være risikabelt for pilegrimer å reise på vandring, og i andre tilfelle var det pilegrimene som var en belastning for de fastboende. Det ble utstedt brev fra kongen om at den som var på pilegrimsreise til Nidaros skulle få komme og fare på fredelig vis. Den som krenker en pilegrim på noen som helst måte (ran, svik, uærlig handel, krenkelse), skal lyses fredløs for all tid. Det ble også utsendt kongelig forordning om at ombudsmennene underveis til Nidaros hadde plikt til å hjelpe pilegrimen hvis han trengte det. Det hendte at uønskede personer, spioner og røvere slo seg i lag med pilegrimene for å nyte godt av deres privilegier, så på 1300-tallet laget kongen enda en forskrift som skulle sikre at uønskede personer kunne avsløres. Hver pilegrim måtte ha et vitnebrev utstedt av en høyerestående person fra egnen der han bodde, som viste hvem han var.
Pilegrimene ble sett på som noe opphøyet og det var mange forordninger av ulike slag for dem; bøndene skulle stille hamnehage, og veien skulle være fremkommelig med klopper og bruer. De skulle ikke betale toll underveis og de hadde rett på husrom, ild og vann. De fattigste skulle få mat.
Stort sett var det kjærkomment å få pilegrimene på besøk, de kom med nytt fra fremmede steder og bragte med seg mye lyst og glede. Trysils første sogneprest Axel Chr. Smith skriver om munkene: “de nærmede sig med Trommer og Piber, af hvilke så snart folk hørte lyden, Forlode deres sysler og med Fryd og Glæde løbe efter deres indbildte troe Vejledere. Man fortæller at Bønderne paa den Tid sædvanligvis vare paa Deres Høe-Slaatter, og naar Lyden da hørtes af Munkenes Komme, kastede deres Høe-Redskaber af Hænderne og med Hast sprang i Vej efter de kjære Munke."
Det fantes vertshus og herberger langs veien, og det ble satt opp såkalte sælehus; enkle selvbetjente overnattingssteder med beite for hestene. Veien var inndelt i roster på 20-30 km, og på strekninger med særlig sterke og skremmende krefter ble det satt opp kors som pilegrimene kunne ta med seg over det særlig farlige stykke vei og så sette det igjen til de som skulle andre veien.
Veiene Gjennom Trysil
Smith skriver: "Mange Steder paa de øde og skaldede Fjelde ere dybe Veje, heel kjendelige, som kaldes Munkvejene, hvoraf jeg selv har seet nogle."
Mange av de gamle ferdselsveiene i Trysil ble kalt Pilegrimsveier eller Munkveier. Generelt sett er det slik at pilegrimene gikk der det var veier fra før, handelsveier og gamle fangstveier. For å skille ut de vi med sikkerhet kan vite at pilegrimene har brukt har vi stedsnavn med for eksempel munk, kors, grim og leir i seg. Nedover i Klarelvdalen har vi for eksempel: Munkheden, Korsmon, Munkfors. I Trysil: Grimsåsen, Korsberget, Gammellægeret, Munkbethammarn, Munkbetsetra, Leirsetra, Munksjøen og Munkberget, og Sankt Olavstjønn oppå Trysilfjellet.
Der Olav hadde reist var det ofte satt opp kors, og i Eltdalen fantes det et kors hugget ut i stein. Denne steinen ble ødelagt, men historien ble fortalt prost Henriksen som skriver om den i Trysilboka. Han mener det kan ha vært et bevis på at Olav reiste gjennom Trysil på vei til Stiklestad, også med henvisning til Olavs saga hins helga. Denne historien står også beskrevet av Per Helge Bråtebekk, i et stykke i Bruarbrekka (Nordre Trysil historielag) for 2013.
I følge et gammelt kart har det gått stier på begge sider av elva fra Sverige til Rundfloen, mens derfra er det merket av sti kun på østsida av elva fram til Kolos, og det er mest sannsynlig at den har gått på østsida helt fram til Innbygda. Her møttes flere av veiene og det har nok vært et knutepunkt og et rastested. Det var kirke her med et St. Olavsbilde og et bilde av Maria med Barnet, plassert på begge sider av prekestolen. Disse bildene forsvant.
Veien gikk langs Grimsåsen, skrått over Buflod-jordene, vad over Flena og videre langs østsida av Trysilelva til Gammel-lægeret som var en leirplass, ca. 3 km nord for Buflod. Veien fortsatte langs østsida av elva opp til Smiefloen i Jordet hvor det var vadested. Opp i lia Vest for Jordet, hvor det fremdeles er en gammel offerstein, og derfra vestover mot Slettvola. Herfra gikk veien videre nordvestover før den krysset Elta, og så krysset Elta igjen sør for Fossum. Så videre mot Leirsetra (Eltdalsleiret) og Munkbetsetra hvor veien delte seg. En gikk nordover og møtte veien fra Idre som gikk gjennom Sølenskaret, den andre gikk vestover og kom ned i Rendalen ved Åkre.
Veien fra Særna delte seg i to ved Alterringen. Nordre del kom ned i Skåret og Søndre i Ljørdalen, hvor den kom sammen med veien fra Støa. Fra Ljørdalen gikk den til Innbygda, langs det som senere ble sommerkirkeveien mellom de to grendene (Gnollsetra, Grønberget, Kvassberget, Støpa og ned i bygda ved Helstad). Fra Skøra gikk de til Innbygda, om Korsberget og Grimsåsen. De kunne også gå om Drevdalen og nordover fjellet til de møtte vegen fra Idre som gikk i Sølenskaret. I Støa kom det også inn en pilegrimsled som fortsatte Ljørdalsføret nordover og gikk til Innbygda eller mot Drevdalen og over fjellet nordover herfra. De valgte veien utifra årstid og vær.
Om St. Olavstjern på toppen av Trysilfjellet skriver Smith kort: “Oven paa Trysild Fjeldet findes et Kjærn eller Vand-samling der bærer navnet av St. Olufs Kjærn”. Gamle eiere av Kubekksetra, født midt på 1800 tallet, hevder at det har gått en pilegrimsveg fra denne setra og opp til St. Olavs-tjern. Om den har gått videre sies det ikke noe om her, men Sigurd Nergård, lærer og folkeminnesamler, hevder at stier nordover på Trysilfjellet i nærheten av St. Olavstjønn heter munkveiene.
Det gikk også en munkvei fra Innbygda til Søre Osen og videre til Pilegrimsskjæret ved Rena der de fulgte vestre led nordover. Denne gikk forbi Munksjøen og Munkberget.
I dag er det hovedleden sør-nord, fra Klarelvdalen og videre nordover gjennom Trysil, som er merket som pilegrimsleden. Vegen mellom Ljørdalen og Innbygda er merket som Ljørdalsvegen eller Sommerkirkevegen, da det var dette den sist ble brukt som. Vegen mellom Innbygda og Drevdalen og over grensa er i dag merket som Prestvegen, da det var denne leden presten fulgte i de årene Idre og Særna lå sammen med Trysil under Elverum prestegjeld (ca. 1400-1645). Vegen sør–østover fra Innbygda og til Søre Osen er i dag merket som Allmannavegen da denne var ferdselsvegen mellom Trysil og Elverum etter pilegrimsvandringene. Den var også første del av Prestveien ca. 1400-1645.
Leden fra Sverige og gjennom Trysil ble godkjent og åpnet 23. juni 2000. Arbeidet med å merke leden startet på slutten av 1970-tallet med merking fra Jordet til Munkbetsetra. Arbeidet ble utført av Nordre Trysil Idrettslag og hytteforeningen i Trysil-Knuts Fjellverden. Leden var godt synlig på denne strekningen, så det var naturlig å starte her. Til dette arbeidet ble det bevilget penger fra fylkesmannen. I løpet av 1990-tallet ble det utarbeidet to registreringsrapporter om leden gjennom Trysil, en ved Harald Holt og en ved Kjell Reidar Lutnes, som beskriver arbeidet og de vurderinger som er gjort underveis for å legge leden der den går i dag. Særlig var arbeidet utfordrende i Søre Trysil fra Lutnes til Innbygda. Det var ingen lokale stedsnavn som ga pekepinn om hvor leden hadde gått. Men pilegrimene fulgte gamle veifar, og det gjorde også finnene som kom 1-200 år senere, og det er naturlig å følge disse sporene. Hovedretningen var lagt oppetter Klarelvdalen. I 2007 ble et Interreg arbeid mellom Torsby kommune og Trysil kommune ferdigstilt med heftet “Pilegrimsleden gjenom Norra Klarelvdalen och Trysil”. Dette er et godt og informativt hefte å ha til turen gjennom Trysil og også om man skal starte nedi Klarelvdalen.
I dag er merking, skilting og rydding av Pilegrimsleden basert på frivillig arbeid av medlemmer i Pilegrimsforumet i Trysil. De siste årene har også konfirmantene i Trysil med foreldre deltatt i rydding og merking av enkelte strekninger som et ledd i konfirmantundervisningen. Grønn lørdag kaller vi dette.
Moderne Utvikling og Markedsføring
Pilegrimsforumet er ledet av diakonimedarbeider Karoline P. Nordmo. Vi har møter 4-5 ganger i året hvor vi tar opp alle saker som har med pilegrimsleden å gjøre, som merking, rydding og turer.
Hvis man vil planlegge en tur i dag er det naturlig å bruke nettsiden Pilegrimsleden.no. Her finnes info om alle pilegrimsledene i Norge og også en egen side med oversikt over Østerdalsledene. Her finner man leden i kartet, overnattingssteder underveis og beskrivelse av disse. Leden er ikke helt presist avmerket i kartet, men dette skal gås opp med GPS i løpet av våren og høsten slik at vi får det riktig inn i kartet. Leden er godt merket i terrenget.
Leden gjennom Trysil blir kalt “Villmarksleden”, og markedsføres som dette. Den er utfordrende i den forstand at det er lange øde strekninger gjennom skog og over fjell, og man bør bære med seg proviant og sovepose. Det anbefales å være en erfaren friluftspilegrim når man går denne.
Vi har noen utfordringer med leden for å kunne trekke flere til den. Vi arbeider med å få kontakt over grensen igjen, i håp om at vandrere kan komme oppover fra Klarelvdalen.
Det er helt nylig laget en sikker overfart ved Grøna (mellom Lutnes og Plassen) slik at vandrere kan komme tørrskodd og trygt over. Dette har gjort leden mer tilgjengelig for alle typer av vandrere.
Vi trenger også å utvide mulighetene for overnatting langs nordre del av leden. Disse tingene vil gjøre at leden kan bli mer attraktiv for flere.
Men vi ser at vi har en ganske eksotisk led å tilby for de som ønsker villmark og luft for blikket. Ro til ettertanke er mangelvare for mange i dag og dette er noe Pilegrimsleden gjennom Trysil kan gi. Det er mulig og ønskelig å utvikle leden gjennom Trysil slik at den kan bli brukt av flere enn den er i dag.
Interessen for pilegrimsvandring har tatt seg betydelig opp de siste årene, og det er på nytt en del trafikk langs pilegrimsledene av norske og utenlandske vandrere. Det har vært en stor lokal og frivillig satsing fra ildsjeler som har sett verdien av å ta vare på eldgamle kulturminner, og det har vært en stor satsing fra statlig hold, med økonomisk støtte til pilegrimsarbeidet; til pilegrimssentre og stillinger knyttet til disse, for å markedsføre ledene både nasjonalt og internasjonalt som en del av et stort nettverk av pilegrimsveier som engang var veiene til en tredjedel av Europas befolkning på stadig vandring.
Pilegrimsvandringens betydning
Bruken av pilegrimsleden i dag har ulike funksjoner. Den blir av noen brukt som kulturminne, av andre til turformål og av andre igjen som et middel for åndelig søken og opplevelse.
Å gå pilegrim kan gi oss opplevelser og erfaringer som er litt på siden av det hverdagslivet de fleste av oss lever. Når vi går pilegrim beveger vi oss langsomt fremover, bærer med oss det vi trenger for turen, kan kjenne på friheten det gir å ikke måtte tenke på annet enn dagens etappe og det vi har rundt oss i omgivelsene. Vi har fellesskap i stillhet og samtale.
Vi får mulighet til å bruke sansene på en annen måte enn vi gjør i det daglige, og vi får mulighet til å ta inn omgivelser og opplevelser på en måte vi ofte ikke rekker i det travle hverdagslivet. Mange av oss vil oppleve dette som at den åndelige delen av tilværelsen blir veldig tydelig.
Hvis noen sitter og tenker at "dette har jeg lyst til å være med på" så er du hjertelig velkommen. Vi ønsker flere medlemmer til Pilegrimsforumet og til arbeidet vårt, og til turene våre. Fortell folk om pilegrimsleden gjennom Trysil og bruk den til turer, det holder stien åpen.
Kilder:
Trysilboka bind 4, 1. halvbind Axel Christian Smith: "Beskrivelse over Trysil Præstegjeld"
Eivind Luthen: "I Pilegrimenes fotspor"
Mari Kollandsrud: "Pilegrimenes vandring til Nidaros"
"Bruarbrækka 2013"
Per Erik Owren og Finn Nygård,
Arvid Ernvik,
Eva Svensson
Per Erik Owren fra Rena er lokalhistoriker og tigligere karttegner ved Hedemark vegkontor, og Finn Nygård også fra Rena er tidligere kommuneplanlegger i Åmot kommune. Disse to har brukt år på å dokumentere Pilegrimsleden gjennom Østerdalene etter nøye kildegransking med henvisninger til historiske skriv, bøker og kart.
Eva Svensson er dosent i historisk arkeologi om middelalderens Værmland og bakgrunnen for pilegrimenes vandringer i Europa.
Arvid Ernvik Svensk forfatter, bla, av boka «Olof den Helige och Eskoleia. Studier i Värmlands Medeltidshistoria"