Tradisjon
Å bli foreldre til et barn er et av livets største mysterier. Det er en erfaring som er større enn vi kan fatte. Dåpen i kirka er for mange en tradisjon som setter denne hendelsen inn i en større sammenheng. Vi samles til fest og høytid. Vi innlemmer barnet i familien, kirka og verden. Vi knytter det nye livet til det evige livet.
Dåpskjole, vann, kirke, ord, musikk, korstegn og lys gir konkret uttrykk for trygghet og kjærlighet.
Tilhørighet
Vi blir bare døpt en gang. Samtidig gir dåpen oss en tilhørighet gjennom hele livet. Her er det rom for tvil og tro, glede og sorg. Vi trenger ikke prestere noe, eller være på en spesiell måte for å ta i mot dåpen. Det er en tillitshandling, like tillitsfull som barnet vi bærer i våre armer. I dåpen får vi Guds velsignelse. Velsignelsen
påminner oss om at vi er sett og elsket. I dåpen blir vi medlemmer av kirka, og vi blir en del av et større fellesskap som knytter oss til Kristus, menigheten og kirka i verden. Jesus sier: Døp dem til Faderen og Sønnen og Den hellige ånds navn, og lær dem og holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verden ende.
Navnet
Navnet får vi av våre foreldre som registrerer dette i folkeregisteret. Dette skjer før dåpen. Likevel knytter vi navnet til dåpen. Presten spør etter navnet ved døpefonten. Navnet er viktig. Det står for den man er som person, at man er unik. I kirka knyttes det enkelte menneske til en større sammenheng. Dåpen handler om vår identitet – hvem vi er og hvor vi hører til. Dette kan foreldre og faddere bevitne. De har et særskilt ansvar for barnet, som vitner om at barnet er døpt, og at barnet hører til i den kristne kirke.
Festen
Dåp er fest. Selve gudstjenesten er en feiring, og med dåp feirer vi spesielt det nye barnet som blir båret til kirka for første gang. Mange velger å ha dåpsselskap etterpå og innbyr slekt og venner. Selskap eller ikke, alle er velkommen på gudstjenesten, og å ta del i høytiden og feiringa i kirka.