Dåpen er kirkens tegn på dette, og dette tildeles helt uavhengig av menneskets prestasjon og vilje. Dette har kirken sagt og praktisert helt fra den første kristne tid. Derfor inviterer kirken alle til dåp.
Vi kan la oss døpe og ta imot dåpen som et kjærlighetstegn fra Gud, slik som et nyfødt barn tar imot mors og fars kjærlighet og omsorg. Dåpshandlingen er konkret og tydelig. Den skjer på bakgrunn av Dåpsbefalingen som Jesus har gitt oss (Matt 28, 18-20). I dåpen takker vi Gud, som har skapt alt liv, og vi ber om at Guds kjærlighet må følge den døpte gjennom livet: «Vi takker deg for NN. Hun/Han er dyrebar i dine øyne. Omslutt henne/ham med din kjærlighet og gi henne/ham et hjem i din kirke.»
Dåpen er inngangen til livet som kristen i de fleste kirkesamfunn. Noen kristne kirker tolker dåpen som en velsignelseshandling, men både den katolske og lutherske kirke anser dåpen som et sakrament, en hellig handling, som skaper noe nytt. I dåpsliturgien sier presten: «Vi forenes med Jesus Kristus til et nytt liv og innlemmes i den kristne kirke». Dette vektlegger at det skapes noe nytt i relasjonen mellom den enkelte og Jesus, og mellom den enkelte og kirken. Korset, som er kristenhetens viktigste symbol er kristningstegnet som blir tegnet over den som skal døpes. Luther kaller det for ‘det salige bytte’ hvor Jesus tar imot meg og hele mitt liv, og vi får ta imot Jesu kjærlighet som en følgesvenn i våre hverdager.
Dåpens løfter gjelder ut over alt vi kan se og forstå. Det er som regnbuen til Noah i Det gamle testamentet. Både regnbuen og dåpen forstås som tegn på Guds løfter og trofasthet. De gir håp. Derfor bruker kirken de sterkeste bilder i forbindelse med dåp og omtaler dåpen som en ny skapelseshandling, fødsel eller oppstandelse.
Den døpte fødes inn i ‘annerledeslandet’, i oppstandelsens virkelighet, som ikke er bundet av biologiens og naturens lover. Dåpen er både en engangshendelse og en prosess. For at dette ikke bare skal være en lære eller noe intellektuelt, må den døpte gjennom daglig praksis få hjelp til å leve i tillit til Guds løfter i dåpen. Det kan være å be, å delta i gudstjenestelivet, å tenne lys eller i ulike situasjoner å minne seg om at tro og hverdag hører sammen.
Å leve som døpt er å leve med en livslang nysgjerrighet på hva denne gaven er. Det er dette kirkens trosopplæringsprogram vil gi hjelp til: Å se seg selv som skapt og elsket av Gud, og at dåpens gave også gir en oppgave: ‘Du skal elske din neste som deg selv’. Vi skal være Guds hender og føtter og gi Guds kjærlighet videre til alle rundt oss. Vi skal også stå opp for urett eller når noen mobbes. Guds kjærlighet og tilgivelse gjelder også når vi kjenner skam eller skyld. Å leve i tro er hele tiden en oppreisnings- og frigjøringsbevegelse.
I Luthers lille katekisme oppsummeres dåpens gave slik:
«Dåpen virker syndenes forlatelse, frelser fra døden og djevelen, og gir evig salighet til alle som tror. Dette er Guds ord og løfte».
Luthers lille katekisme bruker ord som skal gi håp, også ut over dette livet. Luther strevde med å se seg fullt ut elsket av Gud. Da han utarbeidet katekismen, hjalp det ham å se at tro er tillit til Gud og Guds løfter, altså en uforbeholden gave til frelse, nå og i et evig perspektiv. Likevel gir Luthers teologi rom for at Gud kan handle med mennesker til frelse uavhengig av og forut for dåpen.
Kirkens dåpsliturgi og gravferdsliturgi har ett bibelord som leses i begge sammenhenger. Det er: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! (1 Pet 1,3). Dette håpet gir en trøst om at livet er i Guds hender, uansett hva som skjer, også ut over vår levetid. Håpet blir som et ankerfeste. En gammel sokneprest har sagt: «Når jeg blir mismodig, tar jeg fram dåpsattesten og ser at alt er i orden!»
Dåpen er medlemstegnet for den kristne kirke. Man må være døpt for å bli konfirmert i Den norske kirke. Mange som melder seg til konfirmasjon er ikke døpt som barn, og mange av disse blir døpt underveis i konfirmasjonstiden. Noen ganger gjøres dette på påskeaften, som er kirkens eldgamle dåpsdag.