Et utvalgt opprettet av Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, står bak en betenkning om kirkeasyl (november 2014). Betenkningen er å forstå som et ressursdokument.
Mellomkirkelig råd ønsker ikke å lage retningslinjer for kirkeasyl. Mellomkirkelig råd vil heller ikke vedta noen ‘anbefalinger’ i denne saken. Men rådet mener betenkningen har betraktninger som menighetene kan ha nytte av.
Utvalget har lagt til grunn at kirkeasyl er en ad hoc-situasjon som oppstår når ett eller flere mennesker kommer til en kirke og ber om beskyttelse og blir værende der. Kirkeasyl er en praksis med lang tradisjon i Norge og i verden, men er ikke en kirkelig ordning eller institusjon som Den norske kirke har regler eller retningslinjer for.
Hvis et kirkeasyl oppstår, må den enkelte menighet selv vurdere hvordan den best skal handle og forholde seg til situasjonen.
Ut fra premissene om at kirkeasyl ikke er en kirkelig ordning, og at sentralkirkelige instanser ikke har instruksmyndighet overfor menighetene om hvordan de skal agere i situasjoner med kirkeasyl, bestemte utvalget seg for å bidra med en prinsipiell og erfaringsbasert betenkning om kirkeasyl, framfor å revidere de eldre anbefalingene.
I 1993 oppsto de første kirkeasylene i Norge, og siden da har mange menigheter og kirker møtt mennesker som har bedt om kirkens hjelp og beskyttelse.
Bispemøtet kom med en prinsipputtalelse om kirkeasyl i 1993, og Mellomkirkelig råd vedtok i 1998 en veiledning til menighetene om kirkeasyl på bakgrunn av rapporten Kirkeasyl: Erfaringer, dilemmaer og veien videre (1998). Disse har blitt stående som de viktigste offisielle dokumentene om kirkeasyl i Den norske kirke, selv om tematikken også er behandlet andre steder, blant annet i en uttalelse fra Bispemøtet i 2001 og i ressursdokumentet Når så vi deg fremmed og tok imot deg? fra Kirkemøtet i 2005.