«Menneske blant mennesker»
Å gjenta historien
«La oss snakke om verdier!» Slik lyder åpningsordene i fjorårets store norske filmsuksess: Nr. 24, om krigshelten Gunnar Sønsteby. Jeg så den like før jul. Filmen begynner med at Sønsteby på sine eldre dager er på skolebesøk i sin gamle hjemby Rjukan. Der forteller han om de dramatiske krigsårene. Tilbakeblikket starter før, allerede i 1937, der den unge Gunnar er på skitur med nabogutten. De havner i en diskusjon om hva begreper som demokrati og ytringsfrihet betyr. Den eldre Sønsteby på skolebesøk advarer elevene mot å føle falsk trygghet i truede tider, slik han selv og mange andre gjorde i mellomkrigstida (de trodde jo de levde i ei etterkrigstid). Så blir han selv utfordra av ei ung jente på egen bruk av vold, drap og gjengjeldelse – og på sine verdier.
Filmen gir ingen lettvinte svar på de mange dilemmaene, men viser fram de menneskelige kostnadene ved å stå mot overmakta. Disse påminnelsene om hva frihet og demokratiet vårt har kosta, er kanskje nødvendig for at vi skal oppdage, på nytt, hvor dyrebare og hardt tilkjempa disse verdiene er. Vi har mye å være takknemlig for, og vi har mye å verne om og kjempe for.
Se biskop Ole Kristian Bonden sin nyttårstale her:
«De som ikke kan huske historien, er dømt til å gjenta den», sa den spanske filosofen George Santayana. Vi har akkurat lagt bak oss julehøytid og nyttårsfeiring. Vi trenger sånne gjentakende merkedager som rykker oss litt ut av hverdagen. Annerledes-dager som gir oss anledning til å stoppe opp, og nettopp forsøke å «huske historien», i den enkle betydning at vi tenker over det som har vært. Det vi har erfart og opplevd, som nasjon, som samfunn og enkeltmennesker.
På denne tida i fjor innleda jeg min nyttårstale med følgende ord: «Er det noe fjoråret viste oss, så er det at vi lever i en urolig verden.» De orda må jeg gjenta i dag. Uroen er ikke blitt mindre i verden i løpet av 2024. Tvert imot. Det kan virke som historien er dømt til å gjenta seg. - At mennesket gjentar seg, også i sin brutalitet. Gaza, Syria, Sudan, Afghanistan, Ukraina, – det har vært flere væpnede konflikter dette året enn på noe annet tidspunkt etter den kalde krigen. Det er dramatiske ting som skjer samtidig nå. Ja , «hele verdensorden står litt på spill», uttalte nytilsatt direktør for Det norske nobelinstitutt Kristian Berg Harpviken i et intervju i Aftenposten i romjula. Og dette skjer i ei tid der de negative konsekvensene av global oppvarming eskalerer, demokratier vakler, det offentlige ordskiftet polariseres, og ytringsfriheten er truet av fake news og mistillit. Det er ikke rart mange kjenner på avmakt, angst eller apati.
Også derfor er det viktig, - ja, til og med nødvendig - å samles, slik som her i dag. For fellesskap kan være motkraft. Motkraft mot avmakt. Bare når vi er sammen kan vi få øye på den andres ansikt og vår felles menneskelighet. Den er og forblir vår viktigste beredskap. Vårt adelsmerke. I vår felles menneskelighet ligger også kimen til håp. Derfor skal vi tenke stort om det som forener oss, det som samler oss.
Menneske blant mennesker
Også denne julehøytida har mennesker i hele verden samla seg i sine lokale kirker for å høre fortellinga om Gud som ble menneske. Vi har pekt på stallen, på den nyfødte i krybba. Kanskje har noen hengt ei lysende stjerne over installasjonen så det ikke skal være noen tvil om hvor vi skal rette blikket. Det er dette jula i den kristne høytida handler om: Å feste blikket på lyset. På Lyset som skinner i mørket, og som mørket ikke har overvunnet, som det står i Johannesevangeliet. Lyset er Menneskebarnet som ligger i krybba - sårbar, naken, avmektig. Barnet i krybba, den korsfestede og oppstandene Jesus Kristus, er Guds ansikt i verden.
"Adoration of the Child" av Gerrit van Honthorst. Avfotografert fra Uffizigalleriet i Firenze / Hamar bispedømmeråd.
De fleste som har fått erfare å holde et nyfødt barn i hendene, har kjent hva det gjør med oss. Vi forvandles. Vi blir varsomme. Ydmyke. Fylt av ærbødighet og ømhet. Ordene i rommet forandrer seg. Stemmene forandrer seg. Dette dypt menneskelige framkaller også det dypt menneskelige i oss. Det beste i oss. «Det av Gud i menneske», som nobelprisvinneren Jon Fosse har formulert det.
Kristus ble «Menneske blant mennesker», skrev kirkefaderen Ireneus for snart to tusen år siden. Å være et menneske blant mennesker er ikke bare en beskrivelse på Jesus, det er også et kall til oss alle. «Gjør som Gud – bli menneske»- er tittelen på ei bok. Dette er invitasjonen; ikke at vi skal prøve å bli Gud, men at vi skal bli mer menneskelige. Da må det beste i oss foredles og modnes, og noe i oss må dø, for å si det på bibelspråket. For ikke alt i oss mennesker bør næres og leves ut. Ikke vår brutalitet, ikke vår grådighet, ikke vår kynisme og ikke vår likegyldighet.
Historien bærer også vitnesbyrd om at vi mennesker er i stand til å gjøre godt. Det er ikke mindre sant enn at vi er i stand til å gjøre ondt. Det blir jeg stadig minna om i mine møter med folk i bispedømmet. Som da jeg besøkte Kirkens Bymisjon på Gjøvik som stiller med frokost og meningsfull jobb for mennesker som sliter med rus og psykiske helseutfordringer. I møte med 60/90+ treffet i Kirkestua i Brumunddal som samler nesten hundre godt voksne en gang i måneden til sang, servering, lotteri og foredrag. I samtalene med asylsøkere og ansatte på mottaket på Drevsjø, der jeg ble servert lokale matretter fra Ukraina, Afghanistan og Venezuela. Møte med unge som har falt utenfor arbeidslivet, og som har fått en meningsfull og trivelig arbeidshverdag gjennom vekstbedriften Sølve i Søndre Land. Og før jul da jeg var innom Hospice Sangen her på Hamar, som gjennom ansatte og frivillige sørger for å gi aktiv og helhetlig pleie og omsorg for mennesker som lever i den siste fasen. Overalt finnes tapre mennesker, hverdagshelter og helt alminnelige mennesker som gjør godt.
Kirkens bymisjon holder byen ren i Gjøvik. Bildet er fra visitas i Gjøvik i 2024. Foto: Hamar bispedømmeråd.
Tusenårsjubileet
Om fem år markerer vi Nasjonaljubileet – at det er tusen år siden det avgjørende slaget på Stiklestad, slaget vikingkongen Olav slett ikke vant, - slik mange tror – men tapte. Hans død ble det kulturelle såkornet som til slutt skulle føre til det store historiske veiskille; at Norge ble et kristent land, et katolsk land. Og siden har kristendom prega oss som nasjon, i generasjon etter generasjon, i tusen år. Tusenårsjubileet er ikke en nasjonal feiring av at «kristendommen har rett». Jubileet er en anledning til å bli kjent med de mange historiske idestrømninger og impulser som har forma landet vårt og identiteten vår. «Men vi må samtidig klare å se den enorme betydningen kirken og den kristne tanken har hatt for vår samfunnsutvikling og historie», og se «hvilke humanistiske, juridiske og kulturelle fremskritt som kom med kristen filosofi og lære». Dette siste er sitat fra Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre som i VG uten blygsel slår fast: «Altså, Nasjonaljubileet ER et kristent jubileum».
Dette året har vi på en særlig måte blitt minna om dette fordi det var 1000 år siden Kristenretten ble innført, og 750 år siden Magnus Lagabøtes landslov. Slik har kristendommen forma rettsstaten og verdiene i Norge gjennom lovverket, og gjennomsyrer mye av det vi i dag tar for gitt som våre verdier. I dag benevnes dette særskilt i Grunnloven som «vår kristne og humanistiske arv». En arv vi ikke har fått en gang for alle, men som stadig må skapes, nytolkes og kjempes for.
I over tusen år har det vært kirkas forståelse at vi er ei folkekirke – i betydning at grunnenheten i Den norske kirke, er det geografiske soknet. Med kirka og soknet kom en helt ny forståelse av enkeltmenneskets verdi. Uansett alder, kjønn, stand, stilling og funksjonsevne, hadde folk en rett på betjening og tilhørighet i deres lokale kirke – i lokalsamfunnet. Ingen uønska barn skulle lenger settes ut i skogen for å dø. Også barnet hørte til i fellesskapet, i kirka. «Gud gjør ikke forskjell på folk», står det skrevet i Romerbrevet i det Nye testamentet. Kanskje det burde stått som overskrift over alle kirkedører, for det er også mange historiske eksempler på praksis der enkelte ikke ble funnet verdige å få innpass. Dette er også en del av vår tusenårige lange kirkehistorie vi verken skal eller kan komme utenom når vi skal feire nasjonaljubileet. Det gjorde inntrykk å feire gudstjeneste ved fjellalteret på Daniel Mortenssons vinterboplass i Elgå sokn i november. Gudstjenesten var en del av visitasen i Engerdal, og var samme uke som Stortingets behandling av Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Det å lytte til fortellingene og avdekke historien er en del av denne smertefulle prosessen. Men det å feire gudstjeneste på sør-samisk, med sør-samisk salmebok og for første gang Det nye testamentet oversatt til sør-samisk, er også en del av forsoningsprosessen.
Under visitasen i Engerdal besøkte biskop Ole Kristian Bonden vinterboplassen til den sør-samiske pioneren, redaktøren og politikeren Daniel Mortensson. Foto: pPrivat.
I år – er temaet i jubileumsstafetten «Migrasjon og identitet». Det er nemlig 200 år siden den første organiserte utvandringen fra Norge til Amerika. På Norsk utvandrermuseum i Ottestad vil vi få anledning til å delta på temadager eller en historisk opplevelsestur med Skibladner som del av markeringa. Det har kjennetegna mennesker i uminnelige tider; ønske om å reise ut, søke utover, oppdage, erfare. Men historien vitner også om mennesker som av ulike grunner blir tvunget til å bryte opp og forlate det man hadde. Ett lands utvandrer, er et annet lands innvandrer. Jeg håper dette jubileet kan gi perspektiver og lærdom for vår tid. Gjennom å aktualisere vår egen utvandringshistorie, kan vi også bidra til økt forståelse for dagens flerkulturelle samfunn og bidra til økt inkludering.
Ensomhet – kirkelig beredskap
De om lag 1600 kirkebyggene her til lands er konkrete fysiske vitnesbyrd om kristendommens plass i vår historie. De er i dag blant våre aller fremste kulturminner og identitetsmarkører.
Hva bidrar disse kirkene her til lands med? En fersk rapport om folkekirkas verdiskapning på kulturfeltet ble offentliggjort 14. november i høst. Den forteller at Den norske kirkes arbeid innen kultur og kulturarv bidrar med verdiskapning på 4,3 milliarder kroner. Kunst, musikk og kultur skaper fellesskap, og tilhørighet. Denne rapporten løfter fram det store arbeidet som skjer i landets menigheter og kirkebygg, og tallet er et nøkternt anslag, det reelle tallet er antakelig mye høyere.
Sånne konkrete tall kan være nyttig og bekreftende, og nødvendige i noen sammenhenger, men vi vet også at det ikke er mulig å omdanne alt vårt arbeid til kroner og ører. Ikke alt skal omregnes til kroner og ører, ikke alt kan veies og måles i kostnadseffekt. Ikke alt som teller kan telles. Hvem kan si hva en bønn er verdt? Hvem kan regne ut hva håp betyr? Hva sorgarbeid koster? Det finnes verdier som unndrar seg økonomispråket, og det er ikke et problem, men et gode vi skal verne om.
Før jul vedtok Hamar bispedømmeråd ny strategiplan for neste fireårs periode. Ikke overraskende – kanskje – sier den først og fremst at kirka skal fortsette å være kirke på sitt lokale sted, slik vi har vært i tusen år. Også på sjukehus, i fengsler, i forsvaret og på studiesteder. På strategispråket er det formalisert iblant annet tre konkrete punkter: 1) Vi skal bidra med å fremme bedre helse og livskvalitet, 2) bidra med mindre ulikhet og utenforskap i samfunnet, 3) og være en tydelig stemme i klimadebatten.
"En strategi for en ny tid der ingen tro er for liten" er overskriften på strategien for Hamar bispedømmeråd 2025 - 2029.
Vi vet at kristen tro og praksis påvirker eksistensiell helse. Den er ikke mindre viktig enn den fysiske helsa. Eksistensiell helse er ikke et behov for spesielt fromme. Den handler kort og godt om fellesmenneskelige behov; hvordan vi har det. Det handler om livstolkning, hva som gir livet vårt mening. Hva som gir oss håp, trøst, tilhørighet, trygghet, styrke. Og dette er ikke mindre viktig enn hvordan det står til med foten eller ryggen eller nyrene. Menneske lever som kjent ikke av brød alene. Vi trenger også uendelig mye annet for å ha gode og meningsfulle liv. Vi trenger verdier som forankrer oss. Vi trenger mat for hjerte.
Vi trenger rom hvor vi kan stille de store spørsmålene – om livets mening eller meningsløshet. Til dette utgjør de ulike trossamfunn en uunnværlig brikke i samfunnets etiske infrastruktur. Det representerer, i sitt mangfold, et rom – eller mange rom – for å utvikle eksistensiell beredskap og kollektiv dømmekraft. Ethvert samfunn trenger verdimessige ankerfester, en grunnmur som kan tåle kraftige brytninger og motvinder.
I 2024 ble ordet «beredskapsvenn» kåra til årets nyord av språkrådet. Det har vært mye fokus på beredskapslager den siste tida, men først og fremst trenger vi kanskje en beredskapsvenn. På verdensdagen for psykisk helse kunne vi høre at 44% prosent av Norges befolkning er plaga av ensomhet. En av fem opplever at de ikke har noen å vende seg til når de går gjennom noe vanskelig. Og nesten halvparten av landets studenter oppgir at de har få eller ingen venner. Ensomhet er den store norske folkesykdommen. Den har potensielt forferdelige konsekvenser både for enkeltmennesker og for samfunnet. Ensomhet er en risikofaktor for tidlig død på linje med fedme, høyt alkoholforbruk og røyking. Mennesker trenger mennesker. Tilhørighet. Fellesskap. Også derfor er det viktigere enn noen gang at kirka gis de rammebetingelsene som skal til, for at vi skal fortsette å kunne være til stedet i alle lokalsamfunn med kirkelig betjening, nære håp og tro, tilby samtaler, ritualer og sårt tiltrengte fellesskap. Å utføre vårt samfunnsoppdrag. Til dette arbeidet er vi helt avhengig av at bevilgende myndigheter ser verdien av å kunne vedlikeholde kirkebygg som forfaller, og vi er avhengig av bevilgninger som gjør at vi kan holde kirkerommene varme, og møte kompetente medarbeidere der.
"Vi ønsker at at folk skal møte åpne dører, og et ansikt i døra som ønsker velkommen". Foto: Lars Martin Bøe
Forskning viser spesielt ett tiltak som fungerer godt mot ensomhet; det er å engasjere seg for andre enn seg selv. Å få være til nytte, å få bety noe for noen. Her kan kirka legge til rette for at det finnes noe meningsfylt å få bidra med. I år vil jeg derfor særlig løfte fram vår klare ambisjon om å åpne kirkerommene. Vi ønsker at folk skal møte åpne dører. På den måten gjør vi også tilgjengelig vår felles kulturskatt, og viser i praksis at vi tror på betydningen av ei åpen dør, en invitasjon. For å få til dette i praksis vil vi være avhengig av lokalbefolkning og frivillige som tar ansvar for kirka si, helt konkret; noen som kan låse opp døra og tenne lysene. Være et ansikt i døra som ønsker velkommen.
Bli menneskeligere
«Mennesket må bli menneskeligere når maskinene blir smartere», sa Lars Strannegård, rektor ved Handelshøyskolen i Stockholm, i forbindelse med et foredrag om framveksten av kunstig intelligens. Han påkaller kulturens kraft, menneskets kraft, vår kulturelle kapital og kulturelle følsomhet, som en helt livsnødvendig ferdighet i den digitale verden vi lever i. Nettopp fordi det er menneskelige egenskaper og dermed et område hvor kunstig intelligens ikke er i nærheten av å nå oss igjen, forblir dette vår viktigste beredskap. KI og maskinene har nødvendigvis ingen følelser, de kan ikke la seg berøre. De har ingen kjærlighetsevne. I podcast-samtalen hvor Strandegård ble sitert, stiller panelet seg spørsmålet: Hva vil det egentlig si å bli mer menneskelige?
Å undre seg over det vakre
En ukrainsk feltprest som nå står midt oppi krigens grusomheter i Ukraina, sa: «Vi må bidra til å holde håpet oppe ved å speile himmelen mot folket. Vi må bruke talestolen på en måte som gir folk mot til å gjøre gode valg, søke sannhet, kjempe for rettferdighet og undre seg over det vakre.» «Alt dette», fortsetter han, «bidrar til å bevare vår menneskelighet».
Det er sterkt å høre en prest snakke om viktigheten av å undre seg over det vakre, midt i en krig. Ja, at dette er nødvendig for å bevare vår menneskelighet.
Også dette er en del av vår menneskelighet, vår fellesmenneskelige beredskap; vår evne til å la oss berøre. Det være seg av vakker musikk, en roman, et fjellvann, et fotballmål eller et ansikt. De som stod rundt krybba til Jesus for to tusen år siden, gjorde kanskje akkurat det; undra seg over det vakre de så, og lot seg berøre av Guds ansikt.
Guds ansikt – vår menneskelighet
Hva er Guds ansikt? Kanskje kan fortellingen til den tidligere nobelprisvinneren og jødiske forfatteren Elie Wiesel, antyde et svar mot slutten av denne talen. Han forteller i boka «Natten», om da han som 15-åring, sammen med familien, ble sendt til tysk konsentrasjonsleir under andre verdenskrig. En dag ble han og de andre fangene tvunget til å se på da tre mennesker skulle bli hengt. To voksne og et barn skulle henges - til avskrekkelse for alle de andre fangene.
Barnet var for lett til at det døde med en gang. De andre fangene ble tvunget til å se på barnets ansikt gjennom hele dødskampen. En mann som stod bak Wiesel gjentok stadig spørsmålet mens de så på: «Hvor er Gud?», «Hvor er Gud nå?» Wiesel beskriver i boka at han kjente det i hele seg, hvor Gud var. «Der er han», svarte Wiesel. «Han henger der i galgen.»
Kristen tro tilbyr ikke teoretiske løsninger på det onde i verden. I stedet tilbys vi to andre ting: Delaktighet og håp. Et håp som springer ut av fortellinga om Gud som ble menneske, helt og fullt. En Gud som er prøvet i alt, og som selv kjente ondskapen på kroppen da Jesus ble dømt til døden. Vitneberetningene om den oppstandne Kristus er de største og mest håpefulle av alle historier; døden har ikke det siste ordet. Derfor kan kirka med et trassig håp hver eneste jul gjenta ordene fra Johannesevangeliet: Lyset skinner i mørke, og mørke har ikke overvunnet det.
«Det er ikke det ondes problem som er gåten», har noen sagt. At det vonde, onde og brutale finnes, vet vi så smertelig godt av historien og nåtida. Det oppsiktsvekkende er at godhet finnes.
Fra samlingen "Ung-24" på Lillehammer i november. Foto: Ungdomsrådet i Hamar bispedømme
Måtte vi alle gå inn i 2025 med ønske om å bevare vår menneskelighet. Ikke slutte å la oss berøre av verdens lidelse, heller ikke av alt det vakre. Håp finnes. Lys finnes. Også i år - i 2025 skal dette få erfares, på nytt og på nytt. Også det er et mirakel verdt å feire. Måtte vi alle finne tilhørighet i fellesskap som gir motkraft mot avmakt og kynisme. Måtte vi få mat for troen og hjerte. Måtte Guds ansikt lyse over oss alle, og gi verden fred.
Velsignet nytt år!
Ole Kristian Bonden
Hamar biskop