Det kalles verdens vakreste og mest kjente fortelling. Fortellingen om Jesu fødsel som vi hører hver jul. Den leses i kirka, men vi møter den overalt. Vi synger om den i julesangene, i barnehager og på skoler. Det formidles på julekonserter, på radio og fjernsyn, på kjøpesentre og i julegater. Vi finner motivet i julepynt og tradisjoner. Juleevangeliet representer noe vakkert og sant, i møte med verdens til tider stressende, vanskelige og brutale virkelighet.
Det første engelen sa var: "-Frykt ikke"! Det er det første engelen sier til oss i år også. "-Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede. En glede for hele folket".
Når kirkeklokkene ringer jula inn over hele verden, lyder det som et ekko av englesangen som fyller både himmel og jord: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i!
Vi skulle få et tegn. Jesusbarnet i krybba. Et smil av Gud. Verdens frelser. Noe vakkert og sant midt i verdens stressende, vanskelige og brutale virkelighet. Her skulle Gud la seg finne, midt i det alminnelige. I dette tegnet skulle vi gjenkjenne Guds kjærlighet og nåde. Jesu fødsel var bare begynnelsen. Dikteren Helge Torvund sammenfatter håpet i et av de korteste, vakreste og sanneste dikt jeg kjenner slik:
Lyset
du treng
finst.
Det har vært et krevende år på mange måter. Vi bærer på våre tap og sorger. Dette året fikk vi også en påminnelse om klimakrisens konsekvenser. Tørke først, så flom og ekstremvær rammet også Norge. Og året har vært preget av krig og ufred.
Vi vet ikke hvordan neste år blir. Men jul blir det. Og juleevangeliet forkynnes igjen over verden; I kirker, i hjem, på gater og streder.
Det forkynnes i trass, i tro, i håp.
Frykt ikke!
Lyset – du treng – finst.