Teksten er hentet fra heftet "til ære og pryd" av kunsthistoriker Kåre Hosar, tidligere konservator ved Maihaugen og medlem av fagrådet for kirketekstiler og kirkeinventar i Hamar bispedømme 2009.
"Og du skal lage hellige klær for din bror Aron, til ære og pryd" (2. Mos. 28,2)
Dette er Bibelens ord, Herrens ord til Moses om klærne til den første ypperstepresten, Aron. I tillegg står en beskrivelse av hvordan klærne skal være. Det var en brystduk, en efod (kjortel), kappe, rutet kjortel, lue og belte. Materialene nevnes: gulltråd, fiolett, purpurrød og karmosinrød ull og fint tvunnet lingarn. I tillegg masse gullsnorer og ringer for å feste sammen alt dette. Symboler var det også. Det var to karneolsteiner med de 12 Israels sønners navn inngravert på efodens skulderbånd, det var tolv edle steiner på brystduken, hver med et inngravert navn, det var granatepler og gullbjeller på kappen og det var en gullplate med innskriften Helliget Herren på luen. Drakten var prestens drakt, og i tillegg skulle de ha linbukser for å dekke kroppen fra hoftene ned på lårene, for å dekke deres nakenhet og at de ikke skulle føre synd med seg når de trådte fram for alteret.
Borgerlige klær får liturgisk funksjon
Dette er likevel ikke slik liturgiske klær har vært laget gjennom tidene. Det er ikke Aron og hans sønners drakter som ble prototypen på hvordan de kristne liturigske klær ble seende ut. De liturgiske klær har en langt mer prosaisk bakgrunn enn som så. Gjennom århundrene er det tvert imot vanlige borgerlige klær som har gått over til å bli liturgiske. Det gjleder stola, det gjleder messehagel, det gjelder samarie, det gjelder pipekragen. Det er den langvarige, tilfeldige tradisjonen, den konservative holdningen hos presteskapet gjennom tidene som har ført til dette. Det er ikke en bevisst holdning fra kirkeledelsens side. En sterk kontrast til vår tids regelstyrte kirke, der alt er fastsatt, ned til minste detalj om stoff og snitt i albaen.
Det som imidlertid har sitt opphav i Bibelens ord om presteklærne er selve ideen om å bruke spesielle klær.
Liturgiske klær også verdighetstegn
Den bibelsek beskreivelsen av yppersteprestens liturgiske drakt er altså ikke videreført i kristen sammenheng. Det er snarere den romerske tradisjonen som har utviklet seg til den vestlige kirkes liturgiske dragkter. Biskopenes og prestenes drakter har imidlertid to forskjellige sider, den liturgiske og den embetsmessige. De liturgiske drakter er det som brukes når en prest eller biskop gjennomfører en gudstjeneste, mens det som er embetsmessige verdighetstegn er en annen sak.
Etter reformasjonen
Den protestantiske reformasjonen på 1500-tallet ga mange endringer, men ikke et klart brudd på tradisjonene innen kirken. Mye av presters og biskopers drakter har derfor sitt opphav i middelalderens katolske kirke. Mye er likevel enklere i lutherske kirker enn i den katolske. Blant annet har katolske biskoper flere verdighetstegn, slik som ring, stav og mitra, mens Den norske kirkes biskoper ikke har det. De har få verdighetstegn. De to offisielle tegnene er bispekorset av gull og biskpekåpen. Etter reglene for Den norske kirke er bruken av kors forbeholdt biskoper, men tradisjonen er under endring. mange prester bærer kors, men bispekorset skiller seg ut ved at det er stort gullkors i kjede. Bispekåpen er helt og holdent forbeholdt biskopen, selv om den også vanligvis brukes av fungerende biskop i biskopens fravær. I tillegg brukes til tider lilla skjorte, men dette er ikke et offisielt plagg, men et privat plagg for å formidle bærerens rang til omgivelsene.
Bispekåpe
Bispekåpen er egentlig en korkåpe, et plagg som har sitt opphav i den katolske kirke, men som brukes også i en del andre kirker. I katolsk sammenheng brukes den av prester i gudstjenestelig sammenheng utenom messen. I Den norske kirke brukes den bare av biskopen, og kalles derfor bispekåpe. Den er et liturgisk plagg i den forstand at den skal brukes i krieklig sammnheng ved utøvelse av biskopens embetshandlinger som presteordinasjon, bispeordinasjon, kirkevigsling og tilsvarende anledninger, og kan for øvrig brukes til prosesjoner. I senere år har bruken av bispekåper blitt utvidet i forhold til tidligere tider. den brukes over alba og stola og sammen med gullkors.
En korkåpe er et plagg som har utviklet seg over lang tid, og den formen den har nå fikk den allerede i middelalderen. Det er en kappe som dekker hele kroppen, og opprinnelig har den hatt en hette. Utgangspunktet var et bruksplagg, men som et liturgisk plagg var det ikke behov for å bruke hetten og den utviklet seg til å bli et ryggskjold. Den skal ikke være tett lukket foran, siden de lituriske klærne under og gullkorset skal være synlige. Kåpen har derfor en sammenbindene spenne foran.
En korkåpe har vanligvis dekor, bilder eller symboler på ryggskjoldet og på stolpene. Stolpene er sammenhengende bånd som går langs åpningen og rundt nakken, noen ganger også langs nedre kant. En korkåpe må ikke nødvendigvis ha symboler eller dekor men det er vanlig siden korkåpene først og frest har en symbolsk betydning som symbol på bispeverdigheten. Det er derfor vanlig å ha bilder eller symboler med et kristent innhold og med særlig tilknytning til det bispedømmet kåpen er laget for.
Bispekåpen fra 2024 har pilegrimsblomsten "Olavsstake" som motiv. Flere pilegrimsveger går igjennom Hamar bispedømme, og blomsten finnes langs alle. Foto: Anita Eriksen Zagury.
Ny bispekåpe til Hamar biskop
Hamar bispedømmeråd besluttet at det skulle lages ny bispekåpe, og det ble utlyst en åpen konkurranse høsten 2005. Den oppnevnte juryen besto av bispedømmets fagråd for kirketekstiler og kirkeinventar (pilegrimsprest Arne Bakken, tekstilhåndverker Else Johnsrud, konservator Kåre Hosar og rådgiver ved bispedømmekontoret Ida Kristin Lie) sammen med kunstner Marit Aabel og biskopen (fungerende biskop Sevat Lappegard).
Interessen for konkurransen var stor, og det kom inn 20 forslag. Av disse ble fire forslag valgt ut til videre bearbeidelse. Resultatet var at Borny Farstad Svalastog ble valgt til å lage ny bispekåpe. Juryen begrunner valget slik:
"Svalastog har foreslått en bispekåpe som uttrykker både prakt og inderlighet. Kåpen vil bli storslagen på formen og det visuelle helhetsinntrykk. Den kunstneriske kvalitet blir god også i liturgisk sammenheng og uttrykker en biskops verdighet, samtidig som broderiene er et bilde på enkeltmennesket og den levende hånd. Symbolbruken er sentral og enkel å tolke, men likevel ikke avstengt og lukket. De broderte mønstrene er ikke bare dekor, men et uttrykk som er åpnende for tanke, perspektiv og skjønnhetsopplevelse. Det er stor detljering, men den kunstneriske kvlitet er god ogs åpå avstand. Det optiske blir et levende stykke kunst. Symbolene er tydelig kristne, bl. a. med Maria og Barnet. Selv om stedegenheten er mindre tydelig, er også den til stede. Det er kvlitet i matialene og teknikken. Kåpen er tidløs i uttrykket, og vil passe godt inn i alle kirker, både med hensyn til farger og til symbol. Svalastogs forslag gir et helhetlig svar på oppgaven, og oppfyller på en god måte de kravene som var satt til bispekåpen. Kåpen vil få en høyverdig form, samtidig som den bærer beskjedenheten i seg".
Kåpen ble bekostet av midler fra Marie Andresen f. Heyerdahls legat.
Kåpen er laget av hvit ull. Stoffet er håndvevd av spesialspunnet garn. Broderier er av silke, gull og sølv. I tillegg er det sydd på en mengde perler. Broderiene er delvis på selve kåpen, men mest på stolpen langs framkanten over nakken og på ryggskjoldet og spennet.
Marit Somby har vevd stoffet og brodert på kåpen, mens stolpene og ryggskjoldet er brodert av kunstneren selv. Kåpen ble tatt i bruk 7. november 2007, etter å ha vært på "vandring" og blitt presentert i alle bispedømmets prostier.