«You’re a sky, you’re a sky full of stars» synger Coldplay. Du er en himmel, en himmel full av stjerner. Og det er vel fint sagt. Vakkert er det vel å sammenlikne noen med en hel stjernehimmel. Som om det alltid er noe mer å oppdage, som om det alltid er noe mer med mennesker enn det vi ser ved første øyekast.
Kanskje kunne man sagt du på andre måter også. Kanskje kunne man sagt at du er en skog, en skog full av vekster, dyr og fugler - av vinterstormer, vårnetter og solskinn. Eller man kunne sagt at du er et hav, et hav full av fisk og brådjup og milde strender langs din kyst.
Ingen er bare det du ser, sier folk i Kirkens Bymisjon. Ingen er bare det du ser. For meg blir det en vakker sannhet, noe det er verdt å forundres over. For er det ikke fint at det finnes noe nytt å oppdage hos dem vi møter. Er det ikke godt at vi er mer enn det vi selv og andre måtte se i oss.
Ekstra forunderlig blir det da, det Jesus sier i denne søndagens prekentekst. «Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg» sier han. Jesus kjenner hele oss! Det er ikke lite. Enda mer forunderlig blir det. For Jesus sier også at vi kjenner ham!
En stemme gir nærhet
Hvordan kan det være mulig? Hvordan kan vi kjenne Gud, kjenne Jesus som alltid er så mye mer enn det vi ser og forstår? Spesielt nå, i disse tunge tidene, kan det være vanskelig å forstå Gud. For hvor er Guds hjelp nå, nå i disse strevsomme dagene.
Kanskje kan vi aldri forstå Gud. Men kjenne Jesus, det sier han at vi kan. For å forklare hva han mener, bruker Jesus et bilde. «Jeg er den gode gjeteren» sier han. Jeg flykter ikke når ulven kommer, jeg gir livet mitt for sauene, for dyra mine. De kjenner meg, kjenner stemmen min.
Å kjenne igjen ei stemme – det er det noe dypt personlig ved. Er det ikke nettopp stemmene til folk som hjelper oss til å føle oss hjemme, hjelper oss å kjenne dem vi er glad i. Bare et lite skifte i tonefallet kan si så mye. Vi kjenner om folk er avslappa eller stressa - glade eller triste - trøtte, opplagte eller redde. Vi lytter oss inn. Vi kjenner hverandre, er nær.
«Jeg kjenner mine og mine kjenner meg,» sier Jesus. Som om det finnes en dybde i hjertet, helt fortrolig, en intim samtale mellom oss og Gud – gjennom dager og år og liv.
Og her er vi, midt i en kaotisk hverdag, midt i livet som plutselig har er snudd opp ned og nesten ikke er til å kjenne igjen. Vi kan ikke møte hverandre som vi gjorde før, kan ikke gi hverandre en klem eller sette oss ned rundt samme bord. Det kan sannelig være tøft å leve. Spiller det da noen rolle at Jesus er der, at han kjenner oss og vi ham?
Kanskje gjør det det. For midt i hverdagen er han alltid noen der, helt fortrolig. Jesus stikker ikke sin vei, selv om ulven kommer og verden synes farligere enn før. Han stopper aldri med å rope, med å hviske, at vi er dypt elsket og mer verdifulle enn det går an å fatte. En himmel er vi, en himmel full av stjerner.
Amen.
Søndagens bibeltekst:
11 Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. 12 Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. 13 For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. 14 Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, 15 slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. 16 Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.
17 Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. 18 Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far.»
Joh 10,11-18