Du stusser kanskje over det fremmedartede navnet. Det kommer fra faren, som er iraner. Yrjans far kom til Norge som kvoteflyktning og møtte moren som var hans norsklærer. Faren kjempet i krigen mellom Iran og Irak som endte opp med å bli en blodig religiøs krig. Moren forsto kirken som ofte mer tilbøyelig til å løfte frem det rigide fremfor det menneskelige. Religion hadde derfor liten plass i hjemmet.
Yrjan ble født i Orkdal, og flyttet med moren til Lillestrøm da han var 5. Som 12-åringen flyttet han til faren i Oslo. Her ble han introdusert for kjærlighetens Gud gjennom stemoren. Hun var knyttet til kirken som dirigent for flere kirkekor. En påskeferie til Roma skulle bli avgjørende: “- Jeg ble slått i bakken av St. Peters-kirken i Vatikanstaten og tenkte det måtte være noe mer mellom himmel og jord”. Kallet ble liggende til han 24. Juli 2011 fikk en ny opplevelse av Gudsnærvær. Vi lar Yrjan selv fortelle:
Det var i kjølvannet av terroren, fredagskvelden 22. Juli. Et og et halvt år tidligere sluttet jeg som fylkessekretær i AUF i Oslo. Denne søndagen var jeg i Oslo domkirke på sorgs- og håpsmesse etter å ha mistet mange av mine venner på Utøya. Der fant jeg lys, i mitt mørkeste kapittel i livet.
Studieplassen fant jeg på Restetorget etter å ha fått lov til å stille en hel del spørsmål til soknepresten i Frogner menighet og fikk interesse av teologien og arbeidet med å møte mennesker som prest slik livet er. Troen min har altså vært som et sennepsfrø som vokser seg større og større gjennom hver livserfaring. “- Jeg hadde ikke noen nevneverdig barnetro som ble knust av bibelfagene, men strevde nok mer med å få teologien og livet til å henge i hop”.
Familiekjær med mange interesser
Yrjan er 34 år, født på julaften. Han liker å holde seg i form med trening og turer. Ellers leser han bøker, gamer og håper å ta i bruk et miksebord som lenge bare har stått og samlet støv. Yrjan er gift med Sol, og de har sønnen Rumi Andreas og en hund som heter Goliat, hunden fikk ikke navnet på grunn av størrelsen, men mer personligheten, ler Yrjan. I november venter de familieforøkelse, og denne gangen blir det ei jente. Nå gleder hele familien seg til å komme til Kongsvinger, nærmere besteforeldre og venner.
Siden ordinasjonen i Oslo domkirke har Yrjan Mirzai Sunde arbeidet som sjømannsprest og daglig leder i Houston, og han har vært sjømannsprest i Albir-Villajoyosa. Fra september blir han sokneprest i Vinger menighet i Kongsvinger.
Som sjømannsprest i Spania er det en fin familieutflukt å dra til en appelsinplantasje. Foto: Privat
Vi spør: Hva slags prest er du? Det er viktig for meg å ikke være en 22. juli-prest, da det er tjenestens innhold som motiverer meg til å fortsette. Jeg finner min plass i presteskapet gjennom at Jesus gang på gang løftet frem det menneskelige fremfor det rigide; eksempelvis ved å bemerke at sabbaten ble til for mennesket og ikke motsatt, eller at han løftet frem barna som trosforbilder. Jeg lar meg med andre ord inspirere dypt av denne guden som trasket rundt i sandaler og gjorde disipler av helt alminnelige mennesker gjennom sin lidenskapelige tilnærming til livet med stor L. Jeg tror og håper på at jeg følger i hans fotspor gjennom å ha omsorgsfulle og tydelige blikk på mennesker jeg møter, streber etter å holde noen skråblikk på tekstene vi fortolker, og helhjertet ønsker meningsmangfoldet velkommen inn i trosfellesskapet.
Tilbake til røttene
Som sokneprest i Vinger vil han få mange ulike oppgaver. Han skal lede gudstjenester og kirkelige handlinger sammen med frivillige og ansatte, være fungerende prost ved behov, ha andakter på sykehjem, medansvar for konfirmantundervisning og samarbeid med skolen. Han skal også bidra til å realisere menighetsrådets visjoner. Sunde ser fram til å ta fatt på dette arbeidet sammen med en stor lokal stab og med kolleger i prostiet. “- Jeg forstår det som at frivilligheten er sterk og engasjementet er godt, så jeg gleder meg stort til å ta del i aktivitetene og driften som allerede eksisterer, sier han. Han håper også å kunne bidra til å bygge videre på det han forstår som en bymenighet med godt samarbeid med andre trossamfunn og forsamlinger, og etterhvert sette sitt preg på dette samarbeidet.
Først vil han imidlertid bare bli kjent, lytte seg inn på hvordan alt er, hva som har fungert og hva som kan bli bedre. “-Som sokneprest skal ikke jeg komme valsende inn uten å tilegne meg god lokal- og kulturforståelse”. Han legger ikke skjul på at Kongsvinger er et nytt område, slik at han vil møte tjenesten med ydmykhet.
Hvorfor Kongsvinger?
Jeg er jo i utgangspunktet en mann som er født på et småsted, men har gjennom livet tilbrakt mye tid i asfaltjungelen; være seg Oslo med sine 634 293 innbyggere eller stor-Houston med sine 7,34 million borgere. Jeg liker meg med andre ord godt i byen, men ønsker samtidig å tjenestegjøre et sted hvor folketallet gjør at man har tid til å se hverandre i øynene. Derfor tror jeg Kongsvinger vil være et godt sted for meg og min familie, samt et sted hvor jeg kan anvende erfaringene jeg har opparbeidet meg inn mot barne- og ungdomsarbeid, ledelse og livstolkning. Jeg tror med andre ord at jeg vil bli en mer tilgjengelig prest i Vinger. Jeg har dessuten ambisjoner om å egle meg innpå et jaktlag!
Vi ønsker Yrjan og familien velkommen til oss!