Noen mennesker glemmer aldri lukten av aske og røyk. Kanskje har de stått og rotet i halvvarm aske, timer eller dager etter at hjemmet deres brant ned. For de som opplevde nedbrenningen av Finnmark under krigen vil lukten av aske for alltid være knyttet til overgrep og forfølgelse.
I midten av februar er det 75 år siden allierte fly bombet Dresden, mange tusen mennesker omkom i et inferno av ild og flammer. 50 mil unna gikk ovnene i Auschwitz for fullt. Over dem som bodde i leiren og rundt den falt det stadig et hvitt lag av aske.
«Husk, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv».
Mennesker lever stadig i den villfarelsen at de tror de kan skjule sine synder, sin grusomhet med å brenne opp «bevisene»: papirer, mennesker, gjenstander, dyr, natur. Forandring og forbrytelser, ild, røyk og aske, går hånd i hånd: Skal du flytte mennesker, brenn deres eiendom, sett fyr på deres avlinger, billig, effektivt og raskt. Rohingyaene i Myanmar, urbefolkningen i Amazonas. La ikke annet enn asken bli tilbake.
«Husk, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv».
Vårt forbruk og vår livsstil, er oksygenet som får stadig mye branner til å fødes. I disse dagene brenner skogene i Amazonas, på Sumatra og Java, på østkysten av Australia. Antallet dyr tatt av flammene i Australia er anslått til 1,3 milliarder. Ilden og det dominante mennesket hører sammen. For flammevokteren synes det å være en umulig tanke at den ilden som voktes, en dag kan komme til å fortære alt levende – også flammevokteren selv.
«Husk, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv».
Askekorset ble denne dagen opprinnelig tegnet med asken fra de kvistene som menighetene hadde brukt under Palmesøndagsgudstjenesten forrige år. Kanskje vi denne onsdagen skal la oss tegne med askekorset som en påminnelse om hvor små vi er, og om nødvendigheten av at vi vender om til Gud. Askekorset er påminnelsen om vår delaktighet og skyld i alle de branner som herjer jorden, vår hang til destruksjon og ødeleggelse.
«Husk, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv».
28. februar for 18 år siden døde faren min. Jeg hadde vært prest noen år på Tangen i Stange, og mest vant til kistebegravelser på kirkegården slik skikken ofte var på bygda. Far min snakket ikke mye om døden. Det eneste han hadde sagt var at han ville kremeres. Så da ble det slik. Jeg husker fortsatt opplevelsen da urna med aske skulle settes ned på kirkegården, det som var igjen etter ham var ikke mer aske enn at den fikk plass i ei lita urne som veide noen få kilo.
«Husk, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv».
Gudstjenesten er over. Lysene på alteret er slukket. Dåpsbarnet sendt ut videre i verden. Tegnet med korsets merke, betrodd dåpslyset, Kristi lys. Den henger fortsatt igjen, lukten av brent veke og stearin i kirkerommet: lys har blitt tent i en verden mørk av røyk fra alle brannene i den. Hver søndag tenner kirken Kristi lys, på nytt og på nytt. Lyset skinner i mørket og mørket har ikke overvunnet det.
«Husk, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv».