Under Minnegudstjenesten i Hamar domkirke 22.juli deltok Statsforvalter Knut Storberget, tidligere Fylkesmann Sylvia Brustad, politimester Johan Brekke, leder av AUF i Innlandet Sigrid Døving Bjerke og representant for Hamar Arbeiderparti, Anette Trettebergstuen. Fra kirken medvirket kirketjener Marianne Dimitrova, domkantor Trond Våge, sokneprest Per Erik Engdal, domprost Kirsten Almås og biskop Solveig Fiske. Det var også gitarspill og sang ved Eivind Strømstad og Johanne Kippersund Nesdal.
I sin preken tok biskop Solveig Fiske utgangspunkt i Matt 5,4 - 9 og Apostelgjerningene 10,34. Her følger prekenen i sin helhet:
Minnegudstjeneste i Hamar domkirke.
Matt 5, 4 - 9 og Apostelgjerningene 10, 34
Kirkeklokkene har ringt over hele landet og sagt: Aldri mer!
Aldri mer.
Det kaller til å stå skulder ved skulder og verne om rett og rettferd, menneskeverd og demokrati.
Skulder ved skulder mot ekstremisme og terror.
Aldri mer!
- juli 2011. En ufattelig tung dag.
Målrettet angrep i Regjeringskvartalet, på demokratiets hjerte - og på AUF, samlet på sommerleir på Utøya.
Vi husker og minnes de 77 som ble drept.
Vi tenker spesielt på alle nærstående, alle som mistet et familiemedlem, en arbeidskollega, en venn.
Alle som sørger.
Alle som bærer på sår etter denne dagen.
Jeg skal hilse fra familien til Ismael som ble drept. De bor nå i Djibouti. De takker for at Ismael ikke er glemt, at noen tenner lys og legger roser på graven hans.
De sier:
Vi vet at både Guds nåde og mennesker av kjærlighet er der ved graven. Takk for at dere husker også oss.
I Apostelgjerningene står ei fortelling om et møte mellom Kornelius som bodde i Cæsarea og apostelen Peter. Kornelius er offiser av yrke og blir omtalt som et fromt menneske. Kornelius sier at det er godt at Peter er kommet, og spør om hva han har å fortelle nå som de er samlet for Guds ansikt? Peter svarer:
Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk … (Apostegjerningene 10, 34)
Gud gjør ikke forskjell på folk.
Men vi har sett og ser at Gud misbrukes til å legitimere undertrykkelse, ekstremisme og terror.
Gud kaller til noe annet!
Til å stå skulder ved skulder og la stemmene våre bringe håp og vilje om et VI med mer mangfold, et samfunn som inkluderer alle.
22. juli 2011.
Så mye grusomhet og ondskap med bakgrunn i høyreekstrem tekning som nedskriver menneskeverd og likestilling.
Tyngselen av 22.juli er ikke blitt lettere ved at det skjer nye hendelser med ekstremisme og terror med samme begrunnelse.
Jeg tenker også på det uakseptable i at unge overlevende fra Utøya har fått stygge hatmeldinger. Det er forferdelig!
Kunstneren Nico Widerberg utformet et minnesmerke som er reist flere steder. Det viser mennesker i alle himmelretninger, øst og vest, nord og syd.
Det signaliserer det universelle at på tvers av landegrenser, kjønn, seksuell legning, etnisitet, religion og livssyn hører vi sammen i det å være menneske.
Vi utfordres til å huske det som skjedde 22. juli og til ikke være likegyldig!
Men være årvåken og si fra, og varsle i møte med rasisme, mobbing, trakassering, vold og overgrep. Og protestere på språkbruk og holdninger som nedskriver og krenker andre.
Stå skulder ved skulder for fremtid og håp.
Her i Hamar domkirke er det rom for livet i all sin sammensatthet.
Jeg husker tilbake til 2011 at mange opplevde det godt bare å komme inn her. Være her.
Jeg husker prosten på Gjøvik som kom til kirka tidlig på lørdags morgenen. Da hadde flere ungdommer samlet seg utenfor og de sa: «Nå må vi inn og tenne lys! Hadde du ikke kommet nå, så ville vi snart brutt oss inn!»
Kirkerommet mer enn noe annet sted, er et rom hvor vi kan komme med våre spørsmål, vår klage og protest.
Vi trenger rom og fellesskap i det kaoset en slik hendelse skaper. Rom og felleskap til å se hverandre, støtte hverandre og tenne lys i hellige rom.
Tenne lys for de døde.
Tenne lys for å kunne bære sorga og tapet.
Tenne lys for framtida.
Ondskapen er en smertefull del av verden, og den er også en gåte som unndrar seg full forklaring. Heller ikke kirka kan forklare hvorfor det onde hender, men holder fast i Guds solidaritet og medlidelse med mennesker slik det står i saligprisningene i evangeliet etter Matteus:
Salige er de som sørger,
for de skal trøstes.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
Alltid, også når livet er en storm, så vil Gud som ikke gjør forskjell på folk, gå med oss og gi fremtid og håp.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
Vår skaper, Frigjører og Livgiver,
som var, er og være skal,
en sann Gud fra evighet til evighet.