Eg trur ikkje eg er aleine om å ha mange tankar i desse dagane. Eg tenkjer på alle dei som er utsett for smitte og sjukdom, og på alle dei i fyrstelina som arbeider dag og natt for å lindre, lege, og trøyste. Eg tenkjer også på alle som kjenner på frykt og ubehag, knytt til at samfunnet vårt så raskt har vorte endra. Vi er ikkje vande med å måtte avgrense livsstil og aktivitetar. Vi er avhengige av å fylgje dei retningslinene og råd som setjast av styresmaktene, og vi har alle ei viktig oppgåve med å hindre smitte.
Vi må vere solidariske med kvarandre, ta grep for å trygge vår eigen og andre si helse. Slik kan vi gjere tiltak for å få ned risikoen for smitte.
I slike situasjonar er det sjølvsagt heilt naturleg å vere engsteleg. Då søker vi ofte stader som gjev håp og trøyst, og for meg, er dette i evangelium og salmesong. Ein slik vakker salme er skreve av Ingeborg Prytze Fougner, og heiter « Ikke en spurv til jorden.» Denne salmen lyfter fram den nærleiken Gud har til oss menneske, og at han ser oss i den situasjonen vi står i. Det gjev trøyst.
I fellesskap og solidaritet, ber vi for kvarandre.
Ikke en spurv til jorden
Uten at Gud er med.
Ikke en sjel mot døden
Uten hans kjærlighet!
Ikke en blomst er visnet,
Ikke en tåre falt
Uten at Gud vet om det,
Han som er over alt.
Tro det når stormen herjer
Bladløse vintertrær!
Tro det når brenning bryter
Over de nakne skjær!
Tro det når ubeskyttet
Midt i en kamp du står.
Tro det når helt alene
Du med en smerte går.
Tro det når noe brister
Uten å vokse frem.
Tro det når noen mister
Det som var alt for dem!
Tro det når håp går under
Uten å reise seg:
Ikke en spurv til jorden!
Det er et ord til deg.