I Hadeland kirkeakademi hadde vi forleden besøk av forfatter og journalist Dag Kullerud. Da Bibel-selskapet feiret sitt 200 års jubileum i fjor ga han ut « BIBELEN – boken som formet vår kultur». Det er blitt en annerledes og svært interessant Norgeshistorie. Den beskriver på en frisk og instruktiv måte den betydning «bøkenes bok» har hatt for kultur og samfunn i Norge fra 1800tallet og frem til i dag. Kan hende vi nå står ved et veiskille – at den ikke kommer til å ha samme påvirkningskraft som den hadde tidligere. Men om den fortsatt skal få forme vår kultur, så må vi være nøye med ikke bare å åpne den til gudstjenestebruk, men også ha et aktivt brukerforhold til den hele uka igjennom. Hvordan vi gjør det, får være opp til den enkelte å finne sine løsninger på. Men at det leses i den, henvises til den, hentes eksempler fra de ulike fortellingene i de samtaler vi befinner oss, gir tro på at den fortsatt kan være et bindemiddel og en kvalitetssikrer av vår kultur.
Vidar Kristensen har et lite dikt om Bibelen. Det får frem hva som er det helt spesielle ved denne boken, til forskjell fra alle andre. Se bare hva han skriver:
Vi var der alle sammen.
Først bad vi:
Kjære Jesus, vær her og lukk opp ordet ditt for oss.
Så åpnet vi biblene.
Bokstavene var borte,
sidene var vekk
og Jesus kom gående mot oss på et hav av to permer.
Husker jeg ikke helt feil så var det samme forfatter som i sin tid laget et lite hefte om Bibelen som han kalte «Boksåpner til kjærligheten.» De ordene er et flott uttrykk eller bilde på hva Bibelen ønsker å være.
Jeg brukte det flere ganger selv ved klassebesøk i kirken. Da tok jeg med meg en boks med hermetisk frukt. Før timen fjernet jeg merkelappen. Da jeg møtte elevene viste jeg fram boksen og spurte om noen ville smake på det som lå inni. En av elevene sa: «Nei, det er sikkert bare fiskeboller!» « Du tar nok feil der», sa jeg og smilte lurt, banket et lite hull i hermetikkboksen og sa: «Det lukter i hvert fall ikke fiskekaker av denne. Du kan selv få prøve om du vil»
Skoleeleven strakte nesa frem og lot den hvile et lite øyeblikk over det hullet jeg hadde laget. Han lyste opp i et stort smil og sa: «Jeg vil gjerne smake allikevel, jeg»
Nå gjaldt det - mens forventningene om å få noe godt i munnen var strukket til det ytterste - å få trukket parallellen mellom den boksåpneren jeg hadde tatt med meg og den bibel disse skulle få mulighet til å bli bedre kjent med. «Du får ikke smake noe av det gode som ligger i hermetikkboksen før vi har fått av lokket. Du får heller ikke noe glede av alt det fine som det fortelles om i bibelen før du setter deg ned og leser»
Salmeforslag: 576 – Som spede barnet drikk si mjølk