Sammen i sorg, protest og håp

Den skjebnesvangre dagen i juli 2011 var daværende biskop Ole Christian Kvarme på ferie i Spania. Han deler noen refleksjoner om denne tiden. Nåværende biskops tale ved markeringen i Domkirken finner du under.

Blomsterhavet utenfor Oslo Domkirke vokste seg stort i dagene etter 22. juli 2011. Foto: Mats Lindh, CC, flickr

Her finner du biskop Kari Veitebergs tale ved markeringen  i Domkirken 22. juli 2021. 

 

Den skjebnesvangre dagen i juli 2011 var daværende biskop emeritus Ole Christian Kvarme på ferie i Spania. Ved årets markering av at det er ti år siden terroren, deler han noen refleksjoner:

10 minutter etter eksplosjonen kom telefonen om det som hadde skjedd i regjeringskvartalet. Så vokste katastrofen og ble også nær. Jeg fikk melding om at familien til Håvard Vederhus ikke lenger fikk kontakt med ham på Utøya. Han hadde vært med i bispedømmets ungdomsråd, var nå leder i Oslo AUF og ble én av de 77 drepte denne lange fredagen.

 

Jeg var i Spania da telefonene kom på fredag. Tilbake i Oslo på lørdag drog jeg direkte til Domkirken og ble møtt av blomsterhavet utenfor og et fullsatt kirkerom. Noen satt i benkene, andre vandret rundt og tente lys. Sterkest ble møtet med ungdom som hadde overlevd skytingen på Utøya og var kommet inn til Oslo. De var også med i søndagens gudstjeneste som markerte at vi nå var et folk i sorg.

 

Kvarme 1.jpg

 

Disse dagene i juli fikk vi merke at sorg kan forene. Youngstorget ble stengt, og Arbeiderpartiet fikk låne Domkirkens lokaler i Kirkeristen. Samværet med ledere i partiet og AUF-ungdommer gjorde noe med oss. I et umiddelbart møte med muslimske ledere i Bispegården talte en imam lenge om sin dype sorg over ungdommene som hadde mistet livet eller var skadet. Sjelden har jeg opplevd en slik enhet forankret i felles sorg. Det førte til flere moske-besøk og et blomstertog fra Grønland Torg til Domkirken.

 

Denne sorgen ble samtidig båret av den spontane reaksjonen blant overlevende fra Utøya: Udåden skal ikke besvares med rop om hevn, men med kjærlighet; ikke hat, men vennskap; ikke ved at vi skyver andre bort, men rekker hverandre hendene. Midt i sorgen satte de ord på det dyrebare som skaper fellesskap på tvers av skillelinjer. Det ble også plukket opp av internasjonale medier, og vi fikk overraskede tilbakemeldinger fra Midtøsten og europeiske land.  

 

Men terrorhandlingen den gang og rettsprosessen i etterkant har også skapt diskusjon. Debatten måtte komme, og politisk diskurs og kontrovers hører hjemme i et åpent samfunn. Hva innebærer demokrati og menneskeverd, toleranse og ytringsfrihet i møte med slik terror? Et samfunns oppdrag er å beskytte sine borgere, og en rettsstat må sette grenser som tar vare på menneskers liv, helse og frihet.

 

Terror er ondskapens krefter i ekstrem og fysisk utfoldelse. Det må vi sette ord på og møte med protest og motstand. Udåden i Regjeringskvartalet og på Utøya var et bevisst anslag mot Arbeiderpartiets ungdommer og landets politiske ledelse. Det glemmer vi ikke. Ti år etter nevner vi igjen navnene til dem som ble drept, og stiller oss sammen med dem som ble skadet og alle pårørende som fortsatt og hver dag må leve med tapet og sårene. Slik Nordahl Grieg i sin tid skrev: «Vi er så få her i landet, hver fallen en bror og ven.»  

 

I tiden etter 22 juli ble kirker rundt om i landet et naturlig samlingssted, og Oslo domkirke kom til å spille en sentral rolle. Det ble også gjenstand for diskusjon. Vi måtte ganske enkelt si: «Vi gjorde og gjør det som er naturlig for oss som kirke i en slik situasjon,» og så opplevde vi at folk kom, representanter for det offisielle Norge og andre trossamfunn og mange som ikke er kirkegjengere til vanlig.

 

Fem måneder etter, like før jul i 2011, ble det holdt en minnemarkering i Oslo Domkirke sammen med AUF. En ung kvinne som var blant de skadete, men overlevende fra Utøya, leste kjærlighetens høysang i Paulus’ første brev til korinterne (kap 13). Aldri har jeg hørt den lest som hun gjorde. Hun leste ikke fra en bok, men bar sangen frem som var den hennes egen. Hun strålte, og vi kunne samtidig kjenne smerten: «Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.»

 

Ved denne ti-års milepelen henter jeg igjen frem den dype erfaringen av sorgen som forener og Utøya-ungdommenes vitnesbyrd om vennskap og ikke hevn, om kjærlighet og ikke hat. Denne sorgen og viljen er samtidig vår protest mot all ondskap og kan også bære gjennom kontroverser i det større fellesskap.

 

 

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på \"Oppdater samtykke\". Evt. klikk på \"Godta alle cookies\" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"