Syv spor av håp i koronaens tid

-Da krisen kom, viste mange sann nestekjærlighet. Ansatte i mange arbeidsgrupper og frivillige går mange mil ekstra for sin neste. Kjærligheten gjør oppfinnsom, og mennesker stiller opp i en felles dugnad for fellesskapet og for enkeltpersoner. Dette skriver biskop Stein Reinertsen i denne kronikken som har stått på trykk i blant annet Fædrelandsvennen.

Biskop Stein Reinertsen hilser på eldre under en visitas i Kristiansand i 2017.

Over døren inn til Dantes inferno står det: «Her må alt håp vike!» Uten håp dør mennesket! Verden er i løpet av noen dager kastet inn i en situasjon som ingen av oss forstår helt omfanget av. Ord som surrealistisk og uvirkelig er ikke lenger klisjeer, men sanne beskrivelser av virkeligheten. Dette er etter all sannsynlighet den største krisen verden har stått overfor siden 2. verdenskrig. Lidelsene og de negative konsekvensene er vanskelig å fatte.

Likevel er det fortsatt gode grunner til å holde frem håpet. Ut av vonde kriser kan det også komme noe godt. Kriser gjør at vi ser tydeligere hva som er viktig i livet.

Her er syv spor som gir håp.

1.Da krisen rammet oss for fullt og politikerne forstod alvoret i trusselen, måtte de velge hvordan de skulle møte krisen. De valgte ikke å ta utgangspunkt i økonomiske kalkyler og resonnementer, men i hvordan vi som fellesskap kan stå solidarisk med de svakeste og de mest utsatte gruppene. Det finnes strømninger i dag som ikke tåler svakhet og dyrker styrken og har forlatt tanken om alle menneskers likeverd. Våre ledere viste i praktisk handling at alle har den samme verdi uavhengig av funksjonsevne og helse.

2.Da krisen kom, fikk vi et møte med vår sårbarhet. Sårbarhet er en gave og kilde til nytt liv. Leonard Cohen synger «Det er en sprekk i alle, det er slik lyset kommer inn.» De farligste menneskene er de som tror de er usårbare. De får store utfordringer med sitt moralske kompass og i relasjon til sine medmennesker. I den kristne påskefortellingen ser vi et bilde av en sårbar Gud. Et folk som kjenner sin egen sårbarhet, er et folk som har en fremtid. Sårbarheten har en kraft som vi trenger, en styrke vi bare kan hente ved å erkjenne vår egen sårbarhet.

3.Da krisen kom, viste mange sann nestekjærlighet. Ansatte i mange arbeidsgrupper og frivillige går mange mil ekstra for sin neste. Kjærligheten gjør oppfinnsom, og mennesker stiller opp i en felles dugnad for fellesskapet og for enkeltpersoner. Det finnes ingen sterkere kraft enn kjærligheten. Det er bare den som virkelig kan forandre et samfunn. Den tidligere erkebiskopen i den anglikanske kirken, Rowan Williams, sier om nestekjærligheten at den er «den øverste form for livgivende energi». All nestekjærlighet i praksis er et spor av håp for fremtiden.

4.Da krisen kom så vi tydeligere hva som er arbeidets hensikt og hvor avhengige vi er av hverandres jobber. Fellesskapet er avhengig av alle yrkesgrupper. Uten noen som produserer maten, transporterer den og selger den, ligger vi tynt an. Vi trenger renholdere, barnehageansatte, lærere, forskere, journalister, økonomer og bankmiljø, alle yrkene innen kulturlivet, tros- og livssynssamfunnene osv. Martin Luther pusset støvet av den gamle tanken om at alle yrker er et kall, et kall til å tjene sin neste og Gud. I yrkesutøvelsen er ikke målet bare å realiserer egne drømmer og tjene penger. Poenget er også å tjene vår neste. Jeg håper og tror at krisen har åpnet øynene våre så vi enda tydeligere ser at det viktigste ikke er å tjene på vår neste, men å tjene vår neste.

5.Da krisen kom, fikk vi kjenne på hva fraværet gjør med oss. Det vi tok for gitt, fellesskap, omgang med familie og venner, å kunne ferdes fritt, gå på skole og arbeid, var ikke lenger så selvfølgelig. Når restriksjonene for omgang med hverandre lettes på, tror jeg vi vil investere mer i fellesskap og nærvær med hverandre, i kulturlivet og i trossamfunnene. Fraværet hjelper oss til å se hva som er det viktigste i livet.

6.Da krisen kom, så vi det politiske Norge på sitt beste. Hele bredden i det politiske Norge stod sammen, slik de har gjort under andre store kriser. Det er ingen selvfølge at politikere tar sitt ansvar og løfter sammen.

7.Foran ligger påsken, den største og viktigste kristne høytiden. Påskens store ord er håp. Det håpet bygger på at vi tror at Jesus ikke bare døde for vår skyld, men også beseiret dødens makt da han stod opp fra de døde. Det forandret alt og setter ting i et nytt lys. Sorgen og usikkerheten for fremtiden vil fortsatt være der, men det betyr at livet seirer til slutt. Enhver kristen begravelse er en avskjed som ofte er forbundet med sorg, men også en stille protest. Kirkens kall er å forkynne livets ord i dødens verden. Apostelen Peter formulerer det slik: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde».

Listen over spor av håp i koronaens tid, er ikke uttømmende, men den er lang nok til at vi formulere oss annerledes enn Dantes «Her må alt håp vike!» Vi sier: «Her lever håpet!»

Med ønske om en velsignet påske.

 

Stein Reinertsen

Biskop i Agder og Telemark

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på \"Oppdater samtykke\". Evt. klikk på \"Godta alle cookies\" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"