Sportsgudstjeneste på Skottmikkelvollen i Røros: Om å bli tatt imot

I over 30 år har det blitt feiret gudstjeneste på palmesøndag på Skottmikkelvollen i Hitterdalen i Røros kommune, og i år forrettet sokneprest Harald Hauge sportsgudstjeneste med 18 deltagere på sætra.

Sportsgudstjeneste på Skottmikkelvollen i Røros: Om å bli tatt imot

Etter en liten skitur på en kilometer i slakk oppoverbakke dukker Skottmikkelvollen opp. En liten sæter i familien Feragens eie. Her har rørosinger feiret gudstjeneste i over 30 år. Det var rett nok en liten pause under koronapandemien, men plassen har en lang historie. Sokneprest Harald Hauge har feiret gudstjeneste på Skottmikkelvollen før, og han venter til alle er kommet inn hovedhuset på sætra. 

- Endelig kan vi samles for å feire påske igjen. De to siste årene har den tradisjonelle påskefeiringen i kirkene måttet avlyses på grunn av nasjonale nedstengninger, sier soknepresten.

Skottmikkelvollen i Røros kommune.jpg

Lang historie

Vertskapet på Skottmikkelvollen er familien Feragen. Sætra har vært i familiens eie siden 1800-tallet, men historien går lenger bakover. Skottmikkelvollen ble først brukt av Mikkel Olsen Skott på 1600-tallet, slik fikk også plassen navnet.

18 personer feiret gudstjeneste på Skottmikkelvollen palmesøndag. Vanligvis samles alle utenfor, men på grunn av været ble gudstjenesten holdt innendørs. Etter gudstjenesten var det kirkekaffe og kaker.  

I Røros er fjellkirken åpen hver dag i påsken. Det er også gudstjenester på kveldstid. Her finner du påskeprogrammet: Den norske kirke i Røros 

For å finne ut hva som skjer i din menighet i påsken kan du sjekke: Skjer i kirken

Sokneprest Harald Hauges preken Palmesøndag på Skottmikkelvollen i Røros.jpg

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes:

Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den. Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»

Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus. Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte:

           Hosianna!
           Velsignet er han som kommer
           i Herrens navn,
           Israels konge!               

 

(Johannes 12:1-13)

Slik lyder det hellige evangelium.

Endelig kan vi samles for å feire påske igjen! De to siste årene har den tradisjonelle påskefeiringen i kirkene måtte avlyses grunnet nasjonale nedstengninger. For to år siden delte Arbeidets Rett en TV-gudstjeneste fra Røros kirke palmesøndag, og i fjor lagde vi Prestens påskenøtter som vi delte på kirkas Facebook-side, med litt folkeopplysning ispedd noen spørsmål angående høytiden. Vi kunne gå på ski og møtes noen få ute, men vi kunne ikke samles inne.

Men i dag kan vi det. Vi kan samles så mange vi vil, enten det skjer innendørs eller ute i snøfonna. Det kjennes på sett og vis som den endelige bekreftelsen på at vi har kommet oss igjennom pandemien når vi nå kan gå inn i påskehøytida i kirkelivet uten å tenke avstand eller føre lister over hvem som sitter hvor. (Etter to års pause kan vi gjenoppta tradisjonene. Det er jo nesten en liten påskeandakt i seg selv: To hvileskjær, og så en gjenreisning.) Så er riktignok ikke alt på plass igjen. Mange steder i verden bruker man palmegrener eller kors av palmeblader i prosesjon på denne dagen, til minne om den fortellingen vi leser på palmesøndag, om det som skjedde da Jesus kom til Jerusalem for å feire påske, og folk hyllet ham og heiet ham fram mens de svingte palmeblader og ropte hosianna. Vi får se, kanskje vi kan gjøre det neste år, det er kanskje greit med en gradvis opptrapping også. Skjønt: På Skottmikkelvollen har vi vel aldri gått i noen palmesøndagsprosesjon annet enn skituren opp hit, og det spørs om det har blitt viftet med så veldig mye mer enn skistaver.*

Uansett: Det er fint å kunne samles, fint å kunne slå opp dører og invitere inn og gi rom for forventning og glede og takknemlighet. Det er fint å kunne ta imot hverandre, og å bli tatt imot. Gudstjenesten på Skottmikkelvollen bygger på en lang tradisjon av gjestfrihet.

Dagen i dag, palmesøndag, handler om dette: Å bli tatt imot.

Den fortellingen som har gitt dagen sitt navn, palme-søndag, kretser rundt Jesu møte med Jerusalem. Fokus er på måten han ble tatt imot på. Mennesker flokket seg om ham. Den omvandrende rabbien, vismannen, forkynneren og helbrederen – ryktet hadde gått foran ham. Folk hadde forventninger til ham. Derfor var det mange som ropte hosianna og hyllet ham som en kongeskikkelse. Det lå en forventning i lufta om at Jesus kunne skape en bedre framtid for folket sitt.

I den fortellingen vi akkurat leste, fra Johannesevangeliet, hørte vi også om hvordan Jesus ble tatt imot i huset til Marta, Maria og Lasarus. Der ble han tatt imot med takknemlighet. Han hadde reddet Lasarus fra døden. Takknemligheten fikk også uttrykk i salvingen av føttene hans, der Maria brukte «et pund ekte, kostbar nardussalve» som det står, et overdådig uttrykk for takknemlighet og hengivenhet. (Tre hundre denarer, den verdien som oppgis på salven, tilsvarer tre hundre dagslønner etter datidens kurs, altså omkring en årslønn for en dagarbeider.)

Denne handlingen ble imidlertid ikke tatt like godt imot av alle som så og opplevde det. Noen syntes det ble for mye. Det var sløseri. Det var bortkastet. Men Jesus selv tok imot gesten. Han knyttet det til dette at han snart skulle dø, at han ble «salvet til sin gravferd», som han uttrykte det. Maria hadde tatt imot Jesus med takknemlighet, og Jesus gjengjeldte takknemligheten. Det er en god ting å vise hengivenhet.

Opp igjennom kirkas historie har denne scenen blant annet blitt brukt som et forsvar for at vi bruker penger og andre ressurser på å bygge og utsmykke vakre kirkerom. Vi trenger steder hvor vi kan samles for å markere livsriter, og vi trenger steder hvor vi kan gi rom for alt fra takknemlighet til klage og ulike former for religiøs hengivenhet. Enten det er som hos oss, at kirkerommet er tømret av bygdefolket, eller det er som andre steder, at kirka er bygd i stein og dekorert med marmor og gull: Hengivenhet til kjærlighetens Gud er noe vi skal ta godt imot.

Så sier altså Jesus at han blir salvet til sin gravferd. Og med ordene om gravferden forutsier også Jesus at han ikke kommer til å bli tatt like godt imot av alle. Uten at vi skal foregripe resten av påskeuka aldeles, så vet vi jo hvordan det går. Kirka har siden fortalt historien slik: Kjærligheten kom til oss, i egen person, og vi tålte den ikke. Vi tok den ikke imot. Vi avviste den. Vi kastet den utenfor. Vi korsfestet den. Hosianna-ropene ble bytta ut med en skrikende mobb.

Men Jesus selv fortsatte å ta imot. Han ba til og med for bødlene sine, mens han hang på korset. Og så ba han Gud ta imot både dem og ham – og oss med dem.

I dag er det derfor slik at vi minnes og holder fram nettopp dette: At vi kan bli tatt imot. Det finnes noe som tåler oss slik vi er, både på vårt beste og på vårt verste. Det finnes en kjærlighet som sløser med godhet, og det finnes et lys selv i det aller tetteste mørke.

Kirka gir stadig rom for slike påminnelser, hele året igjennom. Vi ser det hver gang et barn blitt båret til dåpen, og vi får en påminnelse i handa hver gang prester deler ut nattverdens brød og vin. I disse dager skal vi også øve oss i å ta imot flyktninger fra Ukraina. Alle disse tingene henger sammen. «De fattige har dere alltid hos dere», har vi lest at Jesus sa. Jeg tror jo at han kommer til oss også som de fattige, som de hjelpeløse og svake, de som vi skal ta imot. Og jeg tror at han er der og tar imot oss også når vi kjenner oss hjemløse eller strever med å løfte blikket. Han kommer til oss som et håp, og som en kjærlighet som til og med er sterkere enn døden og alle dødens venner. Det kan vi vel trenge, også i påsken 2022.

Dele-knapper kan ikke vises uten at du samtykker til bruk av funksjonelle cookies. For å gjøre dette må du trykke på knappen helt nederst i venstre hjørne og marker sjekkboks for funksjonelle cookies og deretter klikke på \"Oppdater samtykke\". Evt. klikk på \"Godta alle cookies\" for å godta alle kategorier av cookies. Deretter må du laste siden på nytt.

Beklager, men vi kan ikke finne din posisjon pga instillingene i nettleseren din. Du må tillate autolokasjon for å kunne benytte denne funksjonaliteten:

Se instruksjoner for din nettlester under:

Internet explorer

Internet options / Privacy / Location / klikk på "Clear sites"

Chrome

Settings / Advanced / Priacy and security / Content settings / Location -> Fjern "kirken.no" fra blokkert-lista

Firefox

Options / søk etter "location" / settings / Fjern "Kirken.no" fra blokkert

Safari

Settings for this website / Location -> "Allow"