I Vår Frue kirke i Trondheim sentrum møttes gruppene som vandret fra hver sin kant av byen til gudstjeneste. Her ventet preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, biskop i Nidaros, Herborg Finnset og biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug. I tillegg til prester fra Nidaros domkirke og pilegrimsprest i Nidaros, Einar Vegge.
Her kan du lese utvalgte tekster fra Olav den helliges saga, slik de ble lest under vandringen. Vandregudstjenestene fulgte Olav den helliges liv helt frem til helgenkåringen.
202- Troen som universell og felles
Da kong Olav kom østfra og over Kjølen og videre ned av fjellet, så han derfra ut over landet. Han var stille og talte ikke med noen. Da red biskopen bort til ham og spurte hva han tenkte.
Kongen svarte i dyp ettertanke: " Jeg har hatt et underlig syn nå for en stund siden. Jeg så utover Norge da jeg så vestover fra fjellet. Da kom jeg i hug at jeg har vært glad mang en dag i dette landet, og så fikk jeg et syn: Jeg så utover hele Trondheim og dernest over hele Norge. Og så lenge som synet holdt seg for øynene mine, så jeg alltid videre, helt til jeg så utover hele verden, både land og sjø. Jeg kjente nøye steder som jeg hadde vært og sett før, og jeg så like tydelig steder som jeg ikke har sett før; noen av dem har jeg hørt om, men det var også steder jeg aldri har hørt snakk om før, både bygd og utbygd, så vidt som verden er.
Biskopen sa at dette synet var hellig og stort og merkelig.
214- Olavs himmeldrøm- det kristne håpet
Søvnen kom over kongen, og han sov en stund. da de så bondehæren som kom imot dem og hadde satt opp merkene sine, vekte Finn kongen. Da kongen våknet, sa han: Hovrfor vekte du meg, Finn, og lot meg ikke få drømme ferdig?" Finn svarte: "Du drømte vel ikke slik at du heller ikke skylder oss å våke og gjøre ferdig til å ta i mot den hæren som kommer mot oss. Ser du ikke hvor nær bondemugen er kommet nå." Kongen svarte: " De er ikke så nær oss ennå at det ikke hadde vært bedre om jeg hadde sovet." Da sa Finn:"Hva drømte du da, konge, siden du syntes det var så ille at du ikke fikk våkne av deg sjøl?"
Da sa kongenhva han hadde drømt. Han syntes han så en høy stige, og han gikk oppover den i lufta så langt at himmelen åpnet seg, og så langt nådde stigen. "Jeg var kommet på det øverste trinnet" sa han, " da du vekte meg". Finn svarte: " Jeg synes ikke denne drømmen er så god som du visst synes. Jeg tror dette varsler at du skal dø, der som det da var noe annet enn søvnørske som kom over deg".
203- Olav og åkeren- Skaperverkets forløsning
Kongen kom til en gard som heter Sul i den øverste bygda i Verdalen. Det lå åkrer langs vegen dit. Kongenbad sine folk fare varsomt og ikke ødelegge enga for bonden, og det gjorde folk mens kongen var der. Men flokkene som kom etterpå, enste ikke dette; folk løp ut over åkeren, slik at den la seg helt ned på bakken. Bonden som bodde der, hetTorgeir Flekk. Torgeir tok vel imot kongen og hans menn og bød ham all den hjelp han rådde over. Men han klagde til kongen over den skade han hadde lidd ved at kongsmennene hadde vært uvørne og hadde brutt opp og tråkket ned alle åkrene hans. Kongen sa det var ille. Så rei han bort der åkeren hadde stått, og så at hele åkeren lå nede på bakken. han rei omkring den, og deretter sa han: " Jeg venter sikkert, bonde, at Gud vil rette på skaden for deg, og at denne åkeren vil bli god igjen om ei ukes tid". Og det ble en riktig god åker, som kongen sa.
228,238, 243 og 244- Olavs død- å gi sitt liv
Torstein Knarresmed hogg til kong Olav med øksa, og det hogget kom i venstre beinet overfor kneet. Finn Arnesson drepte straks Torstein. Da kongen fikk det såret, lente han seg opp mot en stein og kastet sverdet og bad Gud hjelpe seg. Nå stakk Tore Hund til ham med spydet. Stikket gikk inn nedenunder brynja og opp i magen. Da hogg Kalv til ham, og det hogget kom utenpå halsen på venstre side. Disse tre sårene var det kong Olav døde av.
Så flyttet Torgils og sønnen hans liket opp langsmed elva og grov det ned i en sandmel som er der. De gjorde pent i stand etter seg, så ingen skulle se at det nylig hadde vært gravd der. Sommeren etter ble det mye snakk om at kong Olav var hellig. Biskopen og Einar gikk med noen menn ut der kongens lik var jordet, og lot dem grave etter det. Da var kista nesten kommet opp av jorda. Det var på manges råd at biskopen lot kongen grave ned i jorda ved Klemenskirken.
244- Olavs helgenkåring- å forvandles med Kristus
Da det hadde gått tolv måneder og fem netter etter kong Olavs død, ble hans levninger tatt opp; da var kista igjen kommet opp av jorda, og da så kong Olavs kiste så ny ut, som om den var nyskavet. Biskop Grimkjell var til stede da kong Olavs kiste ble lukket opp; og det var en herlig duft av den. Så blottet biskopen kongens ansikt, og hans utseende var ikke på noen måte forandret, han var rød i kinnene, som om han nettopp hadde sovnet. Hår og negler hadde vokst nesten så mye, som om han hadde vært her i denne verden hele tiden siden han falt. Så ble det avgjort etter biskopens tilsagn og med kongens samtykke og hele folkets dom at kong Olav virkelig var hellig. Kongens legeme ble båret inn i Klemenskirken og ble bisatt over høyalteret. Kista ble trukket med pell og det ble satt telt over den av gudvev. Det hendte straks mange jærtegn ved kong Olavs helligdom.
Passio Olavi- Hagiografien om helgenkongen- Undrene ved Olavs grav- tjenesten for andre
Det var ein mann frå Lund som fekk att synet i det kapellet på Ringsaker, som er vigd åt martyren. Han fekk det ikkje heilt att med ein gong, men han vart då gangsynt; og han skunda seg til Nidaros og ville takka. Der vart han nokre dagar og venta på fødedagen åt martyren; han takka heilagmannen og bad heile tida at han måtte verta heilt lækt. Då fekk han att sitt fulle syn, og det vart berre enda kjærare av di han måtte venta.