Kongsmoen er en av de minste bygdene på Høylandet. Den har egen kirke. Dit var biskopen invitert på «lygarkveld»: ei samling med samvær, gode historier – og kaffe. Ei samling med litt smak av revyfestival – en av de virkelig store kulturbegivenhetene på Høylandet. Hyggelig samlingspunkt i
den vesle kaféen som bygda har fått til i fellesskap i den nedlagte butikken.
Jeg tror det var sant alt som blei sagt og gjort der: det vi møtte vitnet om samhold og stå-på-vilje. Men vi kunne ikke dra fraKongsmoen uten å ha besøkt kirka: et lite kirkebygg, hvor det nettopp hadde vært dugnad: nypussa sølv på alteret, et nært og fint lite rom. Ute hadde det vært kirkegårdsdugnad, og det vesle gudshuset stod klart til å åpne dørene for oss og for alle som kommer dit. Bygda er glad for kirka si, - og glad i kirka si.
Å være på visitas er å se. Å være på visitas er å spørre: «Hvordan står det til?» Formålet med visitasen er å støtte, inspirere og veilede menigheter og ansatte, og synliggjøre kirkas nærvær i lokalsamfunnet. Visitasen er en temperaturmåler på hvordan det står til lokalt. Biskopen har
tilsynsansvar for hele menigheten, og et særlig tilsyn knyttet til menighetsprestene. Begge deler blir tydelig i visitasen, som skal skape rom for å samtale om dagens situasjon, om hvor og hvordan
veien går videre for menighetene. Visitasen skal være med på å legge til rette for at kirka enda bedre kan fylle sin oppgave: å være en sammenheng hvor vi får del i Guds nåde og kjærlighet, tro og håp, frimodighet og glede, og være et sted hvor vi kan være til for hverandre.
Visitasens tema
«Kulturmangfold i folkekirken» er overskriften for visitasen i Høylandet og Overhalla menigheter denne uka. Tittelen rommer mange ulike perspektiver. Vi kan fristes til å tro at vi alle er nokså like: men hvor mange språk og nasjonaliteter finnes i disse to kommunene? Hvilke tros- og livssyn har
folk som bor her? Hvordan skal vi ta vare på, og dyrke det kulturelle mangfoldet som finnes? Hvilke kulturuttrykk gis rom i kirkas samlinger? Her er mange ulike innfallsvinkler til samtale og refleksjon.
Noen av arrangementene vi fikk delta på, viste noe av dette mangfoldet. Kulturkvelden onsdag kveld i Horisonten var et mangfold av barn og voksne, musikalske uttrykk og fortellinger. Det var fint å være med på! På skolebesøk på Høylandet fikk vi være med på kulturtime: med musikk og
noen nummer fra sjuende klasses revy: gode typer og situasjonskomikk fra de som opptrådte, og med-elever som var godt publikum.
Møte med de ansatte
Møtet med de ansatte i den lokale kirke er et av visitasens viktigste møter. Takk for tillitsfull samtale om deres arbeidshverdag og hva dere er opptatt av. Vi har møtt ansatte som ser stort på oppgavene hver enkelt har, og opplever arbeidet sitt som svært meningsfullt. Jeg vil berømme dere
for viljen til å samarbeide og hjelpe hverandre med å løse arbeidsoppgaver der det er naturlig. Vi har sett velstelte kirkegårder og kirkerom, og fått høre god omtale av kirkas ansatte i møter med skoleledelse, barnehage og kommuneledelse. Flere av dere har mange små stillinger, som dere evner å kombinere godt. Kirkeverge Randi Skarland i Høylandet er vel den som sømløst holder sammen flest oppgaver, i begge kommuner. Særlig takk til Asbjørg Sellæg, som til tross for at pensjonsalderen for lengst er passert, har fortsatt sin tjeneste som organist på Høylandet.
Denne visitasen har vært preget av sykdom: begge prestene som har Høylandet og Overhalla som sitt særlige arbeidsområde er sykemeldt. Vi har savnet dem, og har forståelse for at det er vanskelig når sykdom kommer på, både for den som er ute av arbeid, og for de som savner en kollega, og sin lokale prest. Vi har hørt mye godt om hvordan de arbeider. Mange har fortalt om tillit og nærværende prestetjeneste i krevende situasjoner i lokalsamfunnet. Anders Hammer i Overhalla har gjort et stort arbeid med utvikling av ulike gudstjenester, i nær kontakt med lokale behov. Ut av
Claes Blom Mørchs sitt kreative arbeid har det f. eks blitt lokale samlinger på Kongsmoen, og egen profil på arbeidet med konfirmantene. Det er godt å høre hvordan andre ansatte og frivillige tar ansvar og går inn i oppgavene i denne tida, så kirkas tilbud kan fungere så godt som mulig til beste
for dem som har bruk for dem.
Møte med rådene.
Tirsdag kveld møtte vi begge menighetsrådene til felles møte i Drageid kirke. Her samtalte vi om hvor vi er nå, og hva dere ønsker å oppnå, om særtrekk ved lokalsamfunnene og hvordan arbeidet legges opp. Det har vært fint å se hvordan dere har tenkt diakoni og omsorgsarbeid, og laga planer
i passe format for ei lita menighet. Stor takk for måten dere utfører oppgavene deres på.
Menighetsrådsledere Else Pedersen og Astrid Marie Bakken har ledet rådene i en vanskelig periode: pandemien har lagt begrensninger på virksomheten, og gjort ansvaret stort. I samtale med dere folkevalgte har det vært godt å erfare samholdet, og ønsket om å bidra til at kirka kan oppleves
som åpen, nær og relevant.
Menighetsrådene har et stort handlingsrom til bruk av kirkene. Kirkene er bygdas gudstjenesterom og hellige hus, og må gjerne også være bygdenes kulturhus, med rom for et bredt mangfold av uttrykk. Det var oppmuntrende å merke engasjementet på hvordan kirka kan være til stede i
lokalsamfunnene på en mer synlig måte. Gudstjenestenes form, tidspunkt og sted er spørsmål som menighetsrådene gjerne må være med å drøfte!
Stor takk til dere som har verv i menighetsråd og fellesråd. Dere fyller en viktig oppgave for kirka og lokalsamfunnet. Om vel ett år er det nytt menighetsrådsvalg, og det er å håpe at dere som har fått en så annerledes funksjonsperiode tar én runde til!
Folkekirke og lokalsamfunn
Ordet «kirke» kan ha flere betydninger. Noen tenker på bygningen: kirkebygget. Andre tenker på en organisasjon, på folkekirka. Det kan også bety en virksomhet som preger et lokalsamfunn. Alle disse forståelsene av ordet «kirke» har vi hatt anledning til å se på disse dagene. Kirkebygget og kirkegården rundt om har sin egen fortelling om rollen kirka spiller som
samlingssted i glede og sorg, ja i alle livets faser, som et sted å høre til. Høylandet kirke ligger høyt og fritt i landskapet, med gravplassen rundt. Og hvor mange kirker har stått her før? Vi kan gjette.
Det eldgamle krusifikset, og kopien av det fantastiske Høylands-teppet, lagd tidlig på 1200-tallet, henger inne i kirka og forteller om en lang sammenheng av tro og arv: Kirkestedene deres forteller om kontinuitet, om håp og tro gjennom mange århundrer. Mange ting forandrer seg, men vi kommer stadig til kirke når viktige begivenheter skal markeres, slik som dåp, konfirmasjon, vigsler og begravelser. Det er høy oppslutning om dette fra befolkninga på Høylandet og i Overhalla. Dette kan vi kalle en livsløpsrytme, som har sin egen regelmessighet: Vi kan beskrive folkekirken som en livsløpskirke hvor alle kirkens medlemmer er regelmessige kirkegjengere. Noen er alltid til stede. Andre bruker kirken i en langsommere rytme – ved de store høytidene, og ved avgjørende tidspunkt i eget liv, eller i familiens, venners eller naboers liv. For mange handler kristen tro om tilhørighet og forankring.
I Trøndelag kan vi si at tro er lettere gjort enn sagt. Det er mange måter å uttrykke denne troa på. Det ligger mye ekte tro og kjærlighet gjemt i dugnader og annet praktisk arbeid, i omsorg for nabolag og lokalsamfunn, i engasjement for rettferdighet og bærekraft. Ei folkekirke kan ikke forstå
seg selv som troens grensevoktere, men heller som nådens fanebærere, de som sørger for at dørene er åpne. Kirke på vårt sted.
Åpen kirke
Ranem kirke er den nordligste av de gamle fylkeskirkene, middelalderkirkene i stein, som fremdeles er i jevnlig bruk i Nidaros. Den ærverdige, romanske kirka har vært et rom for samling, hellig tid og tilfluktssted gjennom hundreårene. Det er godt å se at den blir tatt så godt vare på, slik at kirka
også kan brukes av de som kommer etter oss. Skage kirke har et annet preg: også typisk for sin tid, - og enklere å bruke til samlinger for barn og
unge, og i trosopplæring. Her spiller menighetspedagog Astrid Åsum en viktig rolle for barn og unge, og foreldrene deres.
Kantor Przemek Mikolajczyk har fått nye muligheter: det nye orgelet i Ranem kirke ble tatt i bruk i 2018, og nytt piano kom nå nylig. Å ha en så høyt utdannet musiker er en gave. Det er fint å se at Przemek har tatt initiativ til et kor som nå er med på å gi en rikere gudstjeneste-opplevelse i
Ranem. Korvirksomhet er godt menighetsarbeid, som gir dobbel glede: glede for de som synger og de som hører sangen!
Gudstjenester og kirkelige handlinger er den faste pulsen i menighetens liv. Her møtes vi. Her finner vi et rom for å tolke alt det våre liv rommer. Her møter vi Gud, som skaper tro i hjertene våre. Om det er ei dåpshandling som samler oss, eller om det er dag for å ta avskjed med en som hørte til i de fellesskap vi også er i, møter kirkerommet oss med sitt språk uten ord: veien mellom benkene opp til alteret fra øst til vest er som veien gjennom livet fra fødsel til evighet. Om sommeren er det mange som gjerne vil besøke Ranem kirke. Menighetsrådsleder Astrid Marie Bakken har fortalt om organiseringa av kirkevertene: to og to har ansvar for å ta imot besøkende. Kirka er åpen både for den som er turist, og for den som hører til i bygda, og besøkende kan ha ei stille stund i kirkerommet. Det er en fin måte å gjøre kirka, det hellige rommet, tilgjengelig og nært for flere. Vi har også hørt fortellinger om gode gudstjeneste-opplevelser utendørs: på viktige steder feires det friluftsgudstjenester i løpet av året. Det er gledelig å høre at mange opplever det meningsfylt å komme til gudstjeneste også utenom kirkehusene, kanskje fordi gudstjenesten får et annet fokus og
oppleves annerledes. Kanskje kjenner folk seg hjemme på et annet vis. Det er vel verd å fundere over hva som gjør at det oppleves slik.
Ute eller inne: Tro, håp og himmel, tilhørighet og fellesskap, nåde og velsignelse: dette er kirkensevige budskap og bidrag – åpent for alle, relevant og viktig for hele livet.
Frivillighet
De to siste årene har pandemien skapt unntakstilstand i hele samfunnet. Vi har alle opplevd store begrensninger i dagliglivet vårt: smittevernhensyn har gjort at mange av de møteplassene som vi før tok for gitt, har vært stengt for oss. Nå satser vi på at vi får beholde et åpnere samfunn, og vi
kjenner at vi trenger å møtes.
Samtidig har pandemien forløst noe nytt i menighetene: vi har tenkt og gjort nytt om hvordan kirkakan være nærværende. Gudstjenester er blitt strømmet, mange har hatt stor glede av det vi har funnet på sosiale flater. Trosopplæring og andre aktiviteter kunne foregå ute, og nyskapinger
oppstod. På Høylandet arrangerte dere «konfirmant-ake-dag», som ikke bare ble for konfirmantene, men favna hele ungdomstrinnet, - og mange hjelpende foreldre. Et vellykket arrangement som flere snakker om med takknemlighet og glede.
Hva har vi lært som vi vil ta med oss? Vi har sett at digitale flater kan være et godt supplement også for tro og livstolking, men ingen ting kan konkurrere med det menneskelige fellesskapet. Vi har opplevd at fellesskapet i nattverd og dåp bare skjer når vi er på samme sted, - og vi har savnet å kunne være med og ta avskjed med kjenninger og naboer i gravferd: jeg nevner bare noen av de usynlige, mange delene som et fellesskap består av. Vi trenger å møtes og være sammen. Vi trenger
nå å invitere hverandre med, og utvikle ulike fellesskap som kan motvirke ensomheten mange har følt på.
Mange arrangementer trenger frivillige hender. Kirka samarbeider tett med andre organisasjoner i lokalsamfunnet, særlig ser vi at det er et tett og godt samarbeid med flere sanitetsforeninger som stiller opp med kaffe og servering slik at det skapes fellesskap og gode møtesteder for flere. Takk til
alle gode, frivillige medhjelpere! 2022 er frivillighetens år. Den store frivilligheten og det brede organisasjonslivet i Norge er verdifull
for oss. Vi kan også presentere Den norske kirke med sine 3.7 mill medlemmer som en stor frivilligbevegelse og landets største medlemsorganisasjon, - til stede over alt. Kirka har et særlig
oppdrag, og har også sin plass i fellesskapet av sivilsamfunnsaktører. Sammen er det vår oppgave å bidra til gode liv, til relasjonell velferd, livsmestring og livskvalitet, til tro, håp og kjærlighet som
bærende felleskapsverdier.
Omsorg og trygge lokalsamfunn
Både i Overhalla og på Høylandet er man opptatt av å ha steder som kan fungere som møteplasser mellom generasjonene. På Høylandet er Hållinghallen nylig tatt i bruk. Det var spennende å se den
nye flerbrukshallen: Et stort løft for kommunen.
I Overhalla er det satset stort på nybygg for barn og unge; ny «grønn» og svanemerket barnehage på Skage, og grunnskole i Overhalla sentrum, med bibliotek og møtested i «Horisonten».
De eldste barna i Skage barnehage ga oss en før-premiere på sommerfestens sang-nummer: Fint å få se hvordan sang og opptreden kan være ferdighet i ei gruppe! Vi reflekterte sammen med de
ansatte om ulike sider ved det å ha et så stort omsorgs – og opplæringsansvar som barnehagen har for barna som bruker dem. Takk for en åpen samtale om samarbeid mellom kirke og barnehage, og
muligheten for å diskutere ulike måter å samarbeide på. Menighetspedagog Astrid Åsum følger opp dette.
I samtale med skoleledere fra kommunal skole og Montessori-skolen fikk vi snakka sammen om hvordan skole og kirke kan samarbeide om ulike besøk og aktiviteter. Den geografiske avstanden til kirkebygget kan være ei utfordring, kanskje særlig med tanke på førjulstidas skolegudstjenester.
Men her finnes også andre måter å samarbeide om ulike tema på de forskjellige årstrinn. I alle lokalsamfunn fins et livssynsmessig mangfold, og det er fullt mulig å gå inn i ulike besøk og opplevelser i samarbeid med den lokale kirke, og fremdeles respektere mangfoldet. De fleste barn
og unge som bor på Høylandet eller i Overhalla er kirkas medlemmer, det er ikke et argument for å overkjøre noen – men heller ikke for å usynliggjøre tilknytninga til kirka. I det livssynsåpne samfunnet skal vi ikke gjemme bort det vi tror på, men i respekt for hverandre ha ei dialogisk tilnærming til andres og eget tros- og verdigrunnlag.
Også i denne visitasen har det vært viktig å få et innblikk i hvordan de som på en særlig måte trenger fellesskapets ivaretakelse, har det. Vi har vært på besøk og hatt andakt for beboerne på begge sykehjemmene: På Høylandet blei vi møtt av de trofaste frivillige, diakonale medhjelpere
som ordner på forhånd, deltar underveis og serverer kaffe. Takk til dere som ser verdien av trofasthet og nærvær!
På sykehjemmet i Overhalla møtte vi både unge og gamle: der var det ca 15 ungdommer som har Livsglede for eldre som valgfag på skolen: det er det mange som gjerne vil ha, og det er en viktig mulighet til kunnskap om hvordan en annen generasjon har det og tenker, og et blikk inn i det vi
kan kalle den institusjonaliserte omsorgen i ethvert lokalsamfunn. Det er viktig læring. I tillegg til andakt og fellesskap fikk vi en interessant samtale med noen av de ansatte med utgangspunkt i beboernes rett til å få hjelp med sine åndelige behov: Rundt alle som innlegges i norske sykehjem
gjøres det ei kartlegging av deres historie, hvem de er og hva som er viktig for dem. Vi fikk fortellinger om hvordan pasienter blir tatt vare på ut fra det som tidligere ga livet innhold og mening, og som nå sykehjemmets betjening legger til rette for.
Vi har også besøkt Namas: Namdal Arbeidssamvirke; her var vi innom vaskeriet og kileproduksjonen. Her gjøres det et godt arbeid for å skape hverdager med kameratskap og meningsfulle arbeidsoppgaver for innbyggere i kommunene som har litt ekstra behov for støtte, en
bedrift der ansatte gis verdighet og har et arbeid hvor det er bruk for dem. Tusen takk til alle ansatte for en varm mottakelse.
Fra statskirke til folkekirke
Vi er kanskje mest vant til å se på Den norske kirke som en offentlig etat, - eller kanskje sier vi fremdeles «statskirka» av gammel vane? Med skillet av kirke og stat fra 2008 til 2017 er dette
bildet forandret. Den norske kirke arbeider nå med framtidens kirkelige organisering: strukturer, samarbeidsformer og ansvarsfordeling gås gjennom på nytt. Akkurat nå vet vi ikke helt hvordan vi lander. Oppgavene lokalt er omtrent de samme om noen år som de er nå, og kirka vil fremdeles ha
et ansvar som nærværende folkekirke i alle lokalsamfunn i landet. Kommunene har vært tydelig på ønsket om fortsatt å bære et sterkt ansvar for den lokale kirke.
Møte med kommunene
Begge fellesrådene og kommunene melder om godt samarbeidsklima seg imellom. Et kommunalt budsjett skal romme løsninger på mange behov, og vil alltid handle om fordeling av knappe goder. Kirkevergene melder om god dialog med kommuneledelsen, og om rom for å melde behov, og at de
blir lyttet til. Nå er det særlig taket på Høylandet kirke som kan trenge omsorg for å sikre taksteinen, og medarbeiderne i Overhalla kan trenge kontorer som fungerer bedre.
I møtet med Høylandet og Overhalla kommuner fikk vi høre vurderinger og erfaringer fra ulike måter å organisere lokalkirken. Overhalla har gode erfaringer med å være en del av et større fellesskap i Midtre Namdal kirkelige fellesråd, hvor kirkeverge Magne Bergslid leder med trygghet
og høy kompetanse. Høylandet har vært fornøyd med å bære ansvaret for lokalkirken alene innenfor sin kommune, men samarbeider også i noen grad innenfor et større område.
Kirkeverge Randi Skarland er ansatt i 45% stilling. Og med en liten fagstab kan det lett bli sårbart og oppleves utfordrende å beherske godt det brede ansvaret alle kirkeverger har. Gode relasjoner og gode naboer letter oppgaveløsningen, og sikrer drift og kontinuitet når medarbeidere av ulike grunner må ha en pause fra arbeidet sitt. Samtidig er det en erkjennelse at noen kommuner og enheter er for små til å bære dette ansvaret helt alene. Jeg vil oppfordre Overhalla og Høylandet kommuner og menighetsråd til fortsatt å dele sine gode erfaringer knyttet til verdien av nært samarbeid og lokal forankring, og snakke sammen om mulige veier videre.
Utfordringer videre
Etter disse innholdsrike visitasdagene har vi samlet trådene.
Det er noen ting jeg særlig vil be dere arbeide med:
• Kirkekontoret i Overhalla trenger lokaler som er mer egnet enn de nåværende: de trenger mer plass og rom som ikke er så sårbare for lyd. Jeg regner med at samtalen med kommunen, som allerede er i gang, gjør at man finner en løsning
• Høylandet kirke har ei utfordring med selve innfestinga av taksteinen av skifer. Her er man allerede i gang med befaring og kartlegging. Her er det om å ta grep i tide.
• Hvordan kan vi videreutvikle gudstjenestelivet? Fortsett det gode arbeidet med å utvikle et variert gudstjenesteliv, som inviterer til deltakelse og økt delaktighet. Dette er et godt rom for samarbeid mellom prest, menighetsråd og ulike foreninger eller enkeltpersoner.
• Frivillighet må stadig vedlikeholdes. Tenk gjennom hvordan de frivillige kan tas godt vare på fortsatt. Hva må til?
• Vi har hatt nyttige samtaler om samarbeid mellom den lokale kirke og barnehage, skoler og institusjoner. Gå inn gjennom de åpne dørene, og samtal om hvordan et godt samarbeid kan utvikles, til beste for de som bor her.
Til slutt: TAKK. Et stort takk for gjestfrihet og varm mottakelse overalt!
Takk til dere som har planlagt og deltatt under visitasdagene: dere som er ansatte i Overhalla, og Midtre Namdal kirkelige fellesråd, og i Høylandet kirkelige fellesråd. Takk til rådsmedlemmer og frivillige, til kommuneledelsene og andre som vi har møtt. Takk til prost Frode Askekjær og rådgiver Vigdis Aanderaa Aakre for konstruktivt og godt arbeid og medarbeiderskap!
Må Gud velsigne menighetene på Høylandet og i Overhalla, og veien videre som lokalsamfunn og kirke sammen!