Men vi tar det med oss, det har funnet sin plass i bagasjen vår. 2023 derimot er bare en uke gammelt. Et kalendarisk spedbarn med en forventet levealder på 52 uker.
Jeg trives godt med å få et nytt år med nye muligheter og nye sjanser. Nye sjanser som man kan formulere i et nyttårsforsett og i justeringer av egen livsstil. Ta sunne valg og trene mer. Gode forsett med mer eller mindre suksess. De fleste av mine varer kun en kort periode – andre har jeg lyktes bedre med.
Felles for nyttårsforsettene er at de gjerne angår oss selv, og skal bidra til en bedring i eget liv. Vi knytter en forbedring i livskvalitet til forsettene våre og er villige til å ta noen grep for å bli mer fornøyde med oss selv. Eller for at omgivelsene våre skal bli mer fornøyde med oss.
Det er ikke uvanlig at det er andres blikk som utløser mange «må-trene-mer-og-bli-slank-prosjekt». En øvelse som ofte mislykkes, fordi den er så negativt motivert. I bunnen ligger det alltid en «innsikt» om at «det er noe feil med meg». Skam over eget «forfall» gir sjelden god motivasjon for varig endring. Man kan oppnå store helse- og trivselsmessige gevinster gjennom sunne livsstilvalg, uten å snakke ned seg selv.
Så må vi løfte blikket ved inngangen til et nytt år. Se det store bildet. Det er ikke bare vi selv som trenger en livsstilsendring. Hele kloden vår har et behov for at vi tar ansvar og endrer livsstilen vår.
Forbruk mindre. Fortsetter vårt forbruk i samme takt, stiger klodens feber enda mer. Sånn sett stiller vi ikke med helt blanke ark. Det fremstår dessverre nokså grått. Skal vi klare å reversere dette trenger vi et felles nyttårsforsett og en felles handling.
Vi har mange utfordringer med oss inn i 2023, som på en eller annen måte berører oss: krig, energikriser og renteøkninger for å nevne noen.
Er det kanskje et selvbedrag at det nye året fremstår med mulighet til forbedring? Er vi for små og for få til å skape endring som betyr noe i det virkelig store bildet?
I stedet for at vi ser mulighetene med det nye året, så ser vi kanskje bare utfordringene – og som med et negativt selvbilde er det vanskelig å motivere til samfunnsendring om vi ikke tror det nytter. Da ender det med utmattelse og apati – da skjer ingenting.
I kirken snakker vi om håp. Er vi for naive? Ja kanskje, men håpet tror på at mennesker kan det gode. Ikke på grunn av at vi er perfekte, men på tross av.
Så om det nye året ikke er et blankt ark, så er det likevel en god anledning til å reflektere over hvordan vi kan bidra for å opprettholde håpet.
For det er lett å enes om at vi ønsker en bedre verden. En verden som blir bedre for alle mennesker. Og, uavhengig av livssyn, må det være mulig å gjøre felles front for en bedre verden.
Formelen er ganske enkel. Kongen trakk den frem da han siterte Jesus i sin nyttårstale: – Hva vil du jeg skal gjøre for deg? (Mark 10,51)
Vi som har Jesus som vår store veileder og forbilde sier gjerne at vi må elske vår neste. Dette er ikke unikt for oss, men en holdning mange livssyn står for.
Det gir oss dette ene nyttårsforsettet som jeg skulle ønske at vi kunne enes om – at vi alltid vil andre mennesker vel.
Bruker vi det som utgangspunkt for alle våre meninger og handlinger vil mye komme av seg selv. Da bærer vi håpet med oss, da tar vi julens budskap med oss videre inn i det nye året. Og da kan vi se frem mot 2023 som et år med muligheter om å få en bedre verden. Om så – for ett menneske av gangen.
Svein Valle
Fungerende biskop i Sør-Hålogaland