Jeg er porten
1 «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. 2 Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. 3 Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. 4 Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. 5 Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» 6 Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.7 Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. 8 Alle de som er kommet [før meg], er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. 9 Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. 10 Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.
Disiplene og andre som hørte denne historien for første gang skjønte med en gang bildet Jesus brukte i lignelsen. Mange hadde allerede stiftet bekjentskap med gjeteryrket, i tillegg var dette et kjent og mye brukt bilde både i loven, i skriftene og hos profetene.
For oss moderne mennesker stiller det seg litt annerledes. Mitt forhold til sau er for det meste vakuumpakket – og det lærer en ikke mye sauehold av.
Heldigvis brakte nyåret oss en fantastisk film som heter nettopp Sau. Fra hjertet av Sør-Hålogaland, med Sørfold som kulisser, får vi et innblikk i prosessen der Rakel Nystadbakk skal ta over gården hennes foreldre har bygd opp. Og de driver med nettopp sau – derav tittelen på filmen. Det er Rakels søster som har regissert et hjertevarmt, morsomt – men også informativt – portrett. Av sin søster, av tradisjoner, av overganger i livet og ja, sau. Vi får være med på lamming – nye lam kommer til, noen ganger blir det dramatisk. Da jobber Rakel og familien i flere døgn i strekk og med minimalt med søvn for å ivareta sauemor og nyfødte lam.
Rakel, som helt sikkert tilfeldig deler navn med en av Israels matriarker, gjør noe bemerkelsesverdig med alle de nyfødte lammene. Hun gir navn til hvert eneste ett – og fra det øyeblikket bruker hun alltid navnet på dem. Kopplammet Ståle får en særlig sentral rolle i filmen. Ståle følger Rakel hvor enn hun går – og når han blir forsøkt stengt inne så finner han veien ut. Dette er en film verd å se (det var reklamen).
Så kanskje, uten at det var hensikten, kan filmen Sau lære oss at å gi hver enkelt i flokken navn, er både meningsfullt og praktisk. Skal du drive godt sauehold så må du kjenne fårene dine. Du må være der for dem, hjelpe dem i lamming, lede dem til gode beitemarker – og kjenne dem ved navn. Og skal du lykkes i oppgaven – ja da må de ha tillit til deg.
Jesus sier flere ganger «Jeg er» i Johannesevangeliet. Jeg er veien, sannheten og livet, jeg er livets brød og verdens lys, jeg er den gode gjeteren og, som her, jeg er porten. Ikke hvilken som helst port – men porten inn til sauene. Inn til flokken som portvokteren har ansvar for holdes trygge. For det er fare på ferde – det finnes de som vil prøve å rane til seg de verdifulle sauene – for egen vinnings skyld.
Men de med onde hensikter kommer ikke inn gjennom porten – de som har til hensikt å skape uro i flokken, de som bare har sitt eget beste for øyet – de prøver å ta en omvei ved å snike seg over gjerdet. De vil ikke godta at flokken allerede er voktet av noen andre.
I lignelsen er vi sauene – kanskje lite flatterende – men poenget er nok ikke å si så mye om sauene. Det er Jesus, i form av en port, det handler om. Det er han som setter seg i en posisjon der de som går inn og ut anerkjenner at det er han som er porten, og gjennom den er det frelse og frihet.
Og som så ofte før gir Jesus oss et ideal – og det kunne ikke vært mer passende nå når mange av oss som er samlet her har vært på kirkemøtet i noen dager. Vi er kirkens øverste ledere – og her gir Jesus oss et lederideal.
For motivet til Jesus er IKKE å holde flokken innesperret. Hverken konkret eller i overført betydning. Poenget er at den gode gjeter kjenner hver enkelt – det er relasjonelt lederskap – et relasjonelt lederskap som kretser rundt den oppstandne Jesus Kristus.
Det er på denne måten vi først og fremst skal lede kirken – gjennom møter mellom mennesker der vi utveksler tro, håp og kjærlighet. Der vi finner styrke hos hverandre. Der vi fremsnakker hverandre. Der vi bygger ned murer og leder an til forsoning, forståelse og sannhet.
Dette ledes best ved at vi kjenner våre ved navn, at vi vet hvem de er og at vi gir dem frihet til å være det fåret de er. Det er så mye lettere å leve og finne mening når vi er stolt over hvem vi er – når vi føler oss trygge og blir anerkjent som en del av flokken, selv om vi alle er forskjellige.
Problemet oppstår når vi som ledere setter oss i portvokterens sted. Når vi, helt uavhengig av om det er velment eller ikke, setter premisser for hvem som har rett til å gå gjennom porten. Når våre preferanser og våre behov kommer i veien. Eller enda verre – når vi stenger porten og nekter noen å komme igjennom fordi de ikke tilfredsstiller krav i tråd med våre egne preferanser.
Da blir vi som tyver og røvere som kommer om natten – som splitter og blir destruktive. Det er ikke opp til oss å ta rollen som portvokter. Det er ikke sånn vi skal lede.
Vi skal peke på han som setter oss fri, han som gir oss hvile i grønne enger og som er veien, sannheten og livet.
Hvem som faktisk kommer gjennom porten, er ikke vår «buisniss». Den kan bare gjøres av han som sier: «Jeg er porten …»
Dette stiller krav til oss som ledere i kirken – vi må ha fokus på det vi kan gjøre noe med – og det er ikke å være portvoktere.
Da må vi bli kjent med «sauene» våre – investere tid, krefter og interesse til å møte dem – medlemmene i kirka vår – gi alle en faktisk mulighet til å kjenne seg som en av flokken. Uavhengig bakgrunn, etnisitet, sosial status, legning, kjønn eller dialekt.
Våre dører inn til kirken skal IKKE være lukket – vårt oppdrag er å holde dørene vidåpne og tilgjengelig og stole på han som sier «Jeg er» og som gjennom sitt offer – sin død og oppstandelse – åpner opp porten – porten til livet.
Det er utrolig trist at noen prøver å ødelegge noe så vakkert som Nidarosdomen. Meningsløst og respektløst – det skuffer så mange og koster så mye å reparere.
Men, vær med meg på en tanke: tenk om dørene hadde stått åpne – det hadde helt sikker ikke forandret noe – men tenk om en åpen port eller dør hadde forandret taggerens plan og heller ledet inn til noe annet.
Ønsketenkning? Ja, men i overført betydning er det vår oppgave. Åpne dører for alle.
Den brasilianske erkebiskop Dom Helder Camara brukte livet sitt til å ivareta flokken sin – og først og fremst de fattige. Jeg vil avslutte med hans meditasjon over dagens prekentekst:
Måtte jeg aldri bli en dør
som oppsøker min neste
for at han skal gå gjennom meg.
Måtte jeg aldri forplikte
ham til å følge mine veier,
gjøre mine innganger til sine,
behøve mine nøkler for å komme inn.
Hvis min dør er Kristus,
er det viktig at jeg hjelper min neste
til å vandre mot faderen og likevel forbli seg selv.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen